Anmeldelse av Dark Knight: Master Race

 

 

 

Jeg har skrevet en anmeldelse av Dark Knight: Master Race, skrevet av Frank Miller og Brian Azzarello. Denne anmeldelsen ble publisert: 29.november 2017, på nettsiden til Serienett.

Foredrag på Raptusfestivalen

Fredag 10. november 2017, holdt jeg et foredrag om Batman på Raptusfestivalen i Bergen. Dette foredraget var om Dark Knight-trilogien.

For de som ønsker å lære mer om Dark Knight-trilogien, kan dere lese min artikkel som jeg skrev på serienett:

Tittel: Tilbakeblikk- Dark Knight-trilogien
Publisert: 20.mars 2016 på Nettsiden til Serienett, i nett-arkivet deres.

Batmans farlige dobbeltgjenger, The Wrath

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

The Wrath er Batmans rake motpol, og bruker også pistol- noe Batman aldri ville ha gjort. (Ill.: Michael Golden)

The Wrath ble skapt av forfatter Mike W. Barr og tegner Michael Golden, i «Batman Special» nr.1 (1984). Tittelen var «The Player on the Other Side».

Batmanfans kjenner selvsagt til at Bruce Waynes foreldre ble drept i strøket Crime Alley, en kveld etter å ha sett Zorro på kino. Dette var årsaken til at Bruce ble til Batman. I «The Player on the Other Side» skal denne kvelden ha vært 26. juni. Men: Denne kvelden var det nemlig en annen ung gutt, som også opplevde å se sine foreldre bli skutt rett ned. Vi får ikke vite navnet hans, men han var Bruce Waynes motpol. Dette fordi at mens Bruce kom fra en rik familie, kom denne andre gutten fra fattige kår. Hans foreldre hadde havnet på den kriminelle løpebane, men det trenger overhodet ikke å bety at det var mangel på omsorg eller kjærlighet. Gutten må ha vært ganske glad i sine foreldre, siden det fikk ham til å sverge hevn. Saken er at det var en politimann som drepte foreldrene i nødverge, siden det hadde oppstått skuddveksling. Og denne politimannen var selveste James Gordon.

Som voksen ble han inspirert av Batman, og gikk i en ganske så lik drakt, bare at hans drakt var av rødt og lilla. Han kalte seg The Wrath.

Kontrastene er slik mellom Batman og The Wrath:

Moral:

-Batman kjemper mot all form for kriminalitet og urett.

-The Wrath kjemper mot ALT av offentlig rettshåndhevelse, det være seg advokater, politiet, dommere, med mere. Fordi hans foreldre ble drept av politiet, fikk han et brennende hat mot dem (Wrath er engelsk for vrede, en passende betegnelse).

Våpen:

-Batman bruker aldri pistol, nettopp fordi hans foreldre ble drept med pistol.

-The Wrath bruker alltid pistol, fordi foreldrene ble drept av politiet- som går for å være gode forbilder, og allikevel har de monopol på å gå rundt bevæpnet.

Allierte medhjelpere:

-Batman har butleren Alfred i sin herregård, der det er sterke familiebånd og lojalitet dem imellom.

-The Wrath hadde en kortvarig tjener i sin slitte leilighet, som han drepte (!) av ren paranoia, for ikke å bli avslørt som The Wrath.

Wrath er derimot en mesterdetektiv verdig: Han klarte å lure ut av en uteligger at Batman alltid oppsøker Crime Alley, nøyaktig den 26. juni. Da går Wrath til biblioteket nattestid (innbrudd), for å snoke i de gamle, arkiverte avisene. Der ser han at Bruce Waynes foreldre ble drept akkurat denne kvelden. Wrath klarer dermed å finne ut av at Bruce Wayne er Batman, men holder det for seg selv. For Wrath er mye mer ute etter å ta politiet, han ser på dem som hovedfienden- og da må han drepe Gordon. Men for å se det fra den andre siden, så er det ikke rart at Wrath er rasende på politiet: Mange politimenn i Gotham er korrupte, og av de redelige og anstendige kan man telle på en hånd: Det er omtrent bare Gordon som er til å stole på i Gothams politidistrikt.

Så til det endelige oppgjøret i Crime Alley:

Batman og Gordon står på toppen av en høy bygning, for å lokke Wrath til seg. Gordon var forberedt på det verste, og hadde selvsagt skuddsikker vest under frakken sin. Men Wrath skjøt allikevel på ham, og Gordon lot som om han var omkommet. Da blir Wrath helt i ekstase, der han roper etter sine døde foreldre, om at Gordon endelig var tatt av dage.

Her skrek han etter sine døde foreldre. Han trodde i hvert fall at deres drapsmann var død. (Ill.:Michael Golden)

Men det var ikke tilfellet, og selv om Gordon ikke ble såret, skulle dette få konsekvenser: Batman hamlet opp med ham, men siden Wrath var så ivrig, ramlet han utfor den høye bygningen og døde. Folkemengden strømmet til åstedet der den døde mannen lå.

Kjæresten til Wrath hadde bevitnet tvekampen mellom ham og Batman, og da hun så liket, brast hun ut i gråt. Da kom Leslie Thompkins og trøstet henne (se artikkelen min fra mai 2016, om sosialarbeideren Leslie Thompkins). Leslie Thompkins var den aller første som fant den unge Bruce, der han satt bøyd over sine døde foreldre og gråt. Hun ville være en støttekontakt for ham, siden han ikke lenger hadde noen morsfigur. Nå hadde Leslie kommet over en kvinne, nå enken til Wrath, som også hadde opplevd å miste sin kjære. Leslie ønsket å hjelpe henne i denne tunge tiden. Dette fordi at denne ildsjelen av en idealist bryr seg om alle- uansett hvem de er.

Leslie trøstet enken. (Ill.: Michael Golden)

Wrath var Batmans farlige dobbeltgjenger, men han var nok ikke direkte ond. Han kjempet sin egen kamp med seg selv i sentrum, der dessverre en politimann var skyldig i foreldrenes dødsfall. Han kjempet ikke for Gotham, men for seg selv.

(Ill.: Michael Golden)

Kilder

Bøker:

Barr, M. W. og Golden, M. (1984) Batman Special nr. 1: The Player on the Other Side. I: Batman in the Eighties (2004) New York: DC Comics

Greenberger, R. (2008) The Essential Batman Encyclopedia. New York: Titan Books.

 

 

 

 

Hunden Ace the Bathound

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

(Ill.: Sheldon Moldoff)

Ace the Bathound, en søt liten Schäferhund, var et av flere elementer i den fargerike og komiske 50-tallsperioden, da The Bat-family ble innført: Batman, Robin, Batgirl, Batwoman og Ace the Bathound.

Ace the Bathound ble skapt av Bill Finger og Sheldon Moldoff i «Batman» nr. 92 (1955). Men denne hunden har hatt ganske få opptredener. I hundens aller første opptreden, «Batman» nr. 92 (1955), kjører Batman og Robin langs en skogsvei, og de ser at en hund er i ferd med å drukne i elven. Den er i ferd med å drukne, fordi at noen skurker har svimeslått den, for så å kaste den i elven. Hvem disse skurkene er, skal jeg senere komme tilbake til. Batman og Robin piler av gårde for å hente hunden opp av vannet, og tar den med til flaggermushulen. I hulen er hunden blitt pigg og frisk, og Batman og Robin ønsker å sende ut en etterlysning, «Hund funnet», i avisen. Men ingen må få vite at Batman har reddet den, så det er Bruce Wayne som skal være tillitsmannen. Da Batman og Robin kjørte av gårde med Batmobilen, sprang hunden etter dem en rekke ganger, og de gikk med på å ta den inn som et medlem- men med maske, så ingen skulle ‘legge sammen to og to’, og se at Wayne sto bak. En dag hadde en gutt forsvunnet, og moren var helt fortvilet. Så Batman og Robin sendte hunden sin på saken, og hunden klarte å finne ut at gutten hadde satt seg fast i et stort rør i en skog. Hunden ålte seg inn, for å dra gutten ut av røret.

Her reddet Ace den stakkars gutten (Ill.:Sheldon Moldoff).

Omsider fant Batman og Robin ut at hundens eier var John Wilker. En respektert gravør. Men grunnen til at hunden hadde havnet i elven, var at Wilker ble kidnappet av noen skurker, som tvang ham til å trykke falske pengesedler. Skurkene trengte en gravør til dette. Da slo de hunden bevisstløs og kastet den i elven, der den senere ble reddet av Batman og Robin. Det var da Batman og Robin fant ut av at navnet var Ace. Batman og Robin arresterte skurkene, og reddet Wilker. Fordi at Wilker så hvordan hunden hadde blitt så godt tatt vare på av Wayne, ga han en tillitserklæring til Wayne om at Ace kunne få hospitere i herregården deres. Men fordi at Wilker var så mye borte på utenlandsreise, ble Wayne den nye eieren.

Og: Fordi at Ace var en medhjelper verdig, ble han døpt til Ace the Bathound.

I 1964 ble Ace ‘slettet’ fra bladene av redaktør Julius Schwarz. Men det gikk ikke mange år før Ace kom tilbake, og hunden er fremdeles å se i dagens Batmanblader, dog noe sjeldent.

 

Kilder

Bøker:

Finger, B. og Moldoff, S. (1955) Batman nr. 92 : Ace the Bathound. I: Batman in the Fifties (2002) New York: DC Comics.

 

Greenberger, R. (2008) The Essential Batman Encyclopedia. New York: Titan Books

 

 

Den humoristiske alven Bat-Mite

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 (Ill.:Sheldon Moldoff)

«Is he an elf? …  A gremlin? ... An imp or a pixie? Why does he constantly harass Batman and Robin in their efforts to fight crime?» (Finger 1959, s.1)

Bat-Mite ble skapt av Bill Finger og Sheldon Moldoff i «Detective Comics» nr. 267 (1959). Og han skulle være et veldig komisk innslag da 50-tallets Batmanblader var gjennomsyret av humor, noen vil si ren parodi. Denne humoren ville ikke gi seg før i 1969 da Dennis O’Neil og Neal Adams reformerte Batman. Men tilbake til 50-tallet og Bat-Mite: En alv er velkjent for de fleste, men de andre karakteristikkene som fortellerstemmen gir Bat-Mite, er gremlin, imp eller pixie. Dette er overnaturlige, gjerne kortvokste, vesener med skøyeraktig eller irriterende adferd. Mens en gremlin, i tillegg til dette, er en liten plageånd som arrangerer små uhell i hverdagen. Hvordan dette kan anvendes på Bat-Mite, skal jeg nå beskrive:

I sin aller første opptreden, i «Detective Comics» nr. 267 (1959), oppdager Batman og Robin at flere ting i flaggermushulen er romstert og flyttet på, mens et kjemisett er ødelagt. Dette ergres de over. Men hvem har gjort dette? En fremmed som vet om flaggermushulen?

Ingenstedsfra dukker det opp en kortvokst alv, i et dårlig laget Batmankostyme. De kommenterer at han må være en alv, noe som Bat-Mite sier ikke er tilfelle. For han er nemlig fra en ukjent dimensjon, der alle ser ut som ham. Bat-Mite har beundret Batman og Robin i årevis, derfor vil han så gjerne hjelpe denne dynamiske duoen. Batman sier at dette ikke er aktuelt, fordi en såpass rar skapning bare vil forundre Gothams innbyggere, og Batman tar ikke imot medhjelpere før de har vist seg verdige, der de behersker alt av kampsport og detektivarbeid- i tillegg til etisk dømmekraft. Da forsvinner Bat-Mite, åpenbart fornærmet. Men han hadde egentlig gjort seg usynlig, der han sitter på taket av Batmobilen som raser av sted mot Gotham sentrum. De jager en bil med skurker langs en bro, og da vil Bat-Mite så gjerne hjelpe. Han tryller slik at broen krøller seg som en gummistrikk. Riktignok ble skurkene stoppet, men det kunne ha gått riktig ille for Batman og Robin- de kunne ha krasjet bilen sin. Batman blir rasende på Bat-Mite, men alven forsvarer seg med at man må ha det litt ‘moro i hverdagen’. For så å forsvinne.

 

Poenget: Bat-Mite beundrer Batman over alt på jord, og vil så gjerne hjelpe til. Men det er bare det at han er en klønete magiker som i tillegg vil ha det litt gøy. Riktignok ble skurkene tatt til slutt, men å gjøre flere museums-statuer levende for å stoppe dem, blir bare kaotisk (Finger 1959, s. 9-11).

Å styre en gigantisk LP-plate som en flyvende tallerken- for å få has på skurker- er en noe kontroversiell metode. Men ikke for Bat-Mite, han vil ha det moro i hverdagen. (Ill.: Sheldon Moldoff)

 

Bat-Mite lagde også bryderi for Batwoman (Kathy Kane) og Batgirl (Betty Kane). Han var også en mester i å reise til en rekke dimensjoner, også en verden kalt for Earth-Prime. Dette er en parallell verden i DC Comics’ tegneserier, og skal forestille den virkelige verden vi egentlig lever i, der det så å si ikke finnes overnaturlige mennesker eller fenomener. I Earth-Prime er superheltene kun å se i tegneserier og filmer. Mens Bat-Mites dimensjon er slik at han kan se alt som Batman og Robin foretar seg i en slags ‘krystallkule’. Derfor er det også uforutsigbart med når han kan dukke opp i Gotham. Etter «Crisis on Infinite Earths» (1986-1987) trodde alle tegneseriefolk at han endelig var borte for godt. MEN: Han kom tilbake, og er fremdeles å se i dagens tegneserier, akkurat like uforutsigbart som hans personlighet.

 

 

Bat-Mite kom tilbake, og her er han i baksetet på Batmans jetfly.Fra animasjonsfilm-serien The New Adventures of Batman (1977-1978).

 

Kilder

Bøker:

Finger, B. og Moldoff, S. (1959) Detective Comics nr. 267: Batman meets Bat-Mite. I: Batman in the Fifties (2002) New York: DC Comics.

Greenberger, R. (2008) The Essential Batman Encyclopedia. New York: Titan Books

Den aller første Batmanfilmen, fra 1943

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Historikk

Dette er den aller, aller første Batmanfilmen, og har en fascinerende blanding av Batmansaga, andre verdenskrigstematikk, og kinoføljetong. I 1943 var ikke TV såpass utbredt at alle hadde det i husene sine, så derfor var kinoføljetong forløperen til dagens TV-serier. Folk gikk inn i en liten kinosal, og var der bare ca. 20 minutter, for så å gå rett ut igjen. En gulrot å strekke seg etter, var å få med seg fortsettelsen uken etterpå- men det kostet selvsagt penger. Ved hver episodeslutt sto Batman og Robin i fare, og fortsettelsen fulgte etterpå med hvordan dette utartet seg.

 

Denne Batman-filmserien var i svart-hvitt, fordelt på 15 kapitler, og varer til sammen i tre og en halv time. (Jeg har sett alle disse episodene som varte i tre og en halv time, for deretter å analysere dem. Etter denne historikken kommer analysedelen.)

Filmserien var riktignok produsert av Columbia Pictures, som selv i dag er en av Hollywoods mange store filmselskaper. Men dessverre undervurderte Columbia denne filmserien, og de ville bruke så lite penger av budsjettet som mulig. Videre overlot de prosjektet til et underordnet småselskap, Larry Darmour Productions. Dette selskapet behandlet Batmanprosjektet elendig, med et utrolig lite budsjett, og de filmet alt på litt over en måned om sommeren! Filmselskapet ville heller ikke engasjere noen manusforfattere fra DC, og heller ingen rådgivere derfra. Derfor skulle alt gå riktig for seg i 1989, 50-årsjubileet for Batman, med Tim Burtons Batmanfilm. Der ble Bob Kane ansatt som prosjektrådgiver, og de gjorde stor ære på hvordan Bob Kane egentlig ville at Batman skulle fremstilles. Men tegneseriefilmatiseringene på 40-tallet var ikke kommet så langt. Derfor ble manus skrevet av folk utenfor tegneseriebransjen: Victor McLeod, Leslie Swabacker og Harry Fraser. Filmselskapet så det som viktigere å ha en krigspropaganda som vinkling, der japanerne var fiende av USA under andre verdenskrig (krigen varte fra 1939 til 1945). Merk at det ikke bare var Batman som gjennomgikk dette; men mange andre superhelter. Og Marvel sin karakter, Captain America, var kanskje mest involvert i krigspropaganda, også den dag i dag.

Daka var hovedfienden, en japansk skurk som ville eie verden. De ville ikke bruke noen asiatisk skuespiller, så de ba en amerikaner om å kle seg ut som en japaner: Carrol Naish spilte denne skurken, men Daka var ikke hentet fra Batmanbladene.

Til tross for uheldig krigspropaganda og billig produksjon, var det 1943-filmserien som fant opp to ting, og dette måtte tegneseriene senere ‘låne’: Flaggermushulen og butleren Alfred.

Flaggermushulen ble faktisk skapt spesielt for denne filmserien.

Butleren Alfred, spilt av William Austin, var en mager, overdådig og pedagogisk mann. DC var klar over at filmserien introduserte ham først, men de prøvde å komme dem på dette i forkjøpet, dessverre mislykket: I Batman nr. 16 fra 1943 kom Alfred, men han var en lubben mann som ikke var i nærheten av filmseriens Alfred- dette fordi DC aldri fikk se denne skuespilleren. DC innså at filmseriens Alfred var en innertier, så de bestemte seg for å endre Alfred til slik han så ut i filmserien. Til og med i dag, er Alfred fremstilt som William Austins skikkelse fra 1943-filmserien.

Linda Page, Waynes kjæreste, var også hentet fra bladene. Men politisjef Gordon ble ikke tatt med i filmserien, han var byttet ut med den ukjente Captain Arnold.

Etter at denne filmserien ble vist ferdig i USA, var den så å si ‘glemt over natten’. Ingen reprise, fordi at etterspørselen var for liten. Kun blodfans av Batman var klar over filmseriens eksistens. Men like før den komiske TV-serien «Batman» (1966-1968), ble det derfor et gjensyn med 1943-filmserien, i 1965: Men nå fikk den tittelen: «An Evening with Batman and Robin». Dette fungerte som en slags ‘oppvarming’ før 60-tallsserien.

 

Bob Kane var dypt skuffet over 1943-filmserien, på grunn av det elendige budsjettet og de billige effektene. Heldigvis ble Kane gjort ære på i 1989, med Burtons legendariske Batmanfilm. På Batmans 50-årsjubileum skulle ALT gå riktig for seg. Men noen ønsket at 1943-filmserien skulle selge noe og bringe inn litt ekstra penger i kassen, eller så kan det ha vært et ønske om å sette det i et historisk lys. I 1989 kom filmserien på VHS, men med elendig lyd og bilde. I 2005 ble dette gjort noe med, for da kom filmserien på DVD, med en kraftig restaurering av lyd og bilde (Reinhart 2013, s. 15 - 31).

 

Da den ble restaurert i 2005, på DVD. Fremdeles i salg.

«Batman» (1943). En vurdering med en analytisk tilnærmingsmåte

 

Lewis Wilson spiller Bruce Wayne og Batman på en god måte. Som Wayne er han en sofistikert playboy med glimt i øyet, mens han som Batman er røff og hardhendt. Som det senere aliaset Matches Malone på 70-tallet, der Wayne kledde seg ut som en tøffing som infiltrerte Gothams kriminelle miljø: I denne 1943-filmserien er det også en forløper til dette: Wayne kler seg ut som Chuck White, som har samme funksjon som Malone. Selv Linda Page ser ikke at Chuck White er Wayne. Og lur som han var, beholdt han denne mafiasminken under Batmasken. Skurkene klarte å slå ham bevisstløs, og de dro av masken, men de så at Chuck White var Batman! Men det skal ikke sees bort fra at Batman ‘faket’ besvimelsen, nettopp for å villede skurkene på hvem Batman kunne være.

 

Douglas Croft spiller Dick Grayson og Robin godt. Han er en klok og munter gutt. Men han kan også ha et dystert og sjenert preg over seg.

 

Alfred er den elegante og pedagogiske butleren i Wayne Herregård. Men han er dessverre ganske distré, og de senere Alfredskikkelsene er ikke slik som denne rolletolkningen. For Wayne må ofte irettesette Alfred, for eksempel er det slurv med posten. Og han er ikke flink nok til å bortforklare til omgivelsene, hvorfor Wayne er så mye borte, når han egentlig har vært Batman. Denne Alfred kan også gå undercover for å hjelpe Batman, der han kler seg ut. Alfred er nok dessverre presset av gårde, og er engstelig når han står overfor skurkene. Heldigvis var Batman og Robin tilstede da Alfred ble avslørt. Alfred er også klønete under Batmans arbeid: Når Alfred kommer for å hente ham med sin bil, sier han til Batman: «Maybe a hot bath and some rest, Sir?» Saken var at Batman sto midt i kampens hete, og Alfred var for tidlig med hentingen.

 

Captain Arnold, ikke hentet fra Batmanbladene.

Politisjef Gordon var ikke med i denne serien, i stedet er det Captain Arnold som har tatt hans plass. Captain Arnold er ganske lavmælt og nøytral, men gjør også jobben sin som politisjef. Selv om han er noe skeptisk til Batman.

 

Linda Page (hentet fra tegneseriene) er Waynes kjæreste, og fremstilles som en vakker, elegant og fasjonabel kvinne. Hun skulle selvfølgelig ikke vite at Wayne var Batman. Hennes onkel Martin ble truet og kidnappet av Dakas menn, og hun er selv dratt inn i denne konflikten.

 

Japaneren Daka har et ønske om å eie hele verden, og har denne agendaen:

1. Å gjøre alle verdens innbyggere til zombier, som skal adlyde ham.
2. Å true alle andre land med atomvåpen (fra Radium) om de går ham imot.

Daka og hans menn er røffe og hardhendte mot de uskyldige mennene de tar til fange. For fellen er nemlig et forlatt tivoli, med et spøkelsestog som fører til Dakas hovedkvarter i Gothams underverden. Et stort tema i filmserien er der Daka og hans menn saumfarer hele Gotham etter Radium til deres planlagte atomvåpen.

Da en skurk ble holdt til avhør i flaggermushulen. 

Flaggermushulen var det filmserien som fant opp, og den er fremstilt mørk og skummel, slik det skal være. I denne hulen ble en skurk sperret inne, og Batman sier at han ikke må være redd for at flaggermusene skal bite- med mindre han oppfører seg truende.

Det var ingen Batmobil i denne filmserien, men i stedet en gjennomsnittlig 40-tallsbil som Batman og Robin kjørte rundt i. Kan hensikten ha vært å gi Batman og Robin en diskret bil, som ingen skurker skulle legge merke til? Uansett holder ikke dette mål, siden dette er Waynes egen bil, som han bruker til vanlig. Og da blir dette opplegget bare dumt, siden skurkene ville se at Batman og Wayne hadde samme bil- og få seg litt av en overraskelse. Men i filmen fikk allikevel ikke skurkene denne mistanken.

På bilscener og togscener har de plassert et filmlerret i bakgrunnen, noe som var vanlig i gamle dager. Brannscener i bygg er godt utført.

 

Kostymene til Batman og Robin er lette å angripe: Robins kostyme er upåklagelig, bortsett fra masken som dekker for mye av ansiktet. Selvsagt skal ikke folk finne ut at Dick Grayson er Robin, men tegneserienes Robin har en mye mindre og stiligere maske.

Batmans kostyme kan få strykkarakter: Flaggermusørene er ikke stive nok, og buler skrått. Masken har ingen hjelmfunksjon, men er et tynt plagg, og øyepartiet er dårlig: Hullene der øynene ser gjennom, er skjevt utskåret. Tricoten er ikke tettsittende nok. Batman har ingen Grappling-Hook Gun til å klatre opp bygninger med; han har i stedet et tau med en enkel krok.

 

Om denne filmserien blir sett i dag, kan man kanskje ikke bli brydd over de billige effektene, siden man avfeier det som at de fleste gamle filmer hadde dårlige spesialeffekter. Men i sin tid var denne filmserien en ‘kalkun’, og Bob Kane var skuffet. Dette er allikevel en mørk og dyster filmserie, hensikten var heller aldri å parodiere. 1943 var altfor tidlig til at Batman ble gjort narr av, det skjedde ikke før på 50-tallet.

 

Slåsskampene er røffe. Det er faktisk folk som dør; Batman og Robins slåsskamper mot folk kan få dem til å snuble utfor stup. Denne typen indirekte drap er for øvrig vanlig i Batmansagaen, at de ikke skytes direkte, men at de ved et uhell ramler utfor et stup eller lignende. Når Batman og Robin fanger skurkene, binder de dem fast til en stolpe og merker svarte flaggermustegn (blekk) i pannen deres. I filmen «Batman v Superman» (Zack Snyder 2016) merker også Batman kriminelle med flaggermustegn på kroppen.

 

Til slutt

Dette er en mørk og brutal filmserie, med god spenningsutvikling. Musikken er derimot kjedelig, og repeterer ofte samme melodier. Som tidligere nevnt er Batmans kostyme elendig, og selv med en god skuespiller trekker dette mye ned. Å bruke en fiende av USA, fordi dette var under andre verdenskrig, er også en dum idé. Folk i filmen kommer av og til med smårasistiske kommentarer, rettet mot den japanske skurken Daka- Dette er meget uheldig og beklagelig. De kunne heller ha fulgt tegneserienes univers enda bedre, i stedet for å henge seg på bølgen av krigspropaganda.

Selv om man ikke kan forvente at en 1943-film skal ha bedre spesialeffekter, har den mange kriseløsninger grunnet lite budsjett, og hadde i mange år en ‘kalkunstatus’. 1943 var for tidlig til å parodiere Batman, og hensikten har nok ikke vært å gjøre narr av Batman. Men sammenlignet med den fargerike og komiske Batman á la 60-tallet, er den noe annet: Av kuriositeter blant gamle og spennende svart-hvitt filmer, kan denne filmen være en liten fornøyelse. Hvis du ønsker å utforske hvordan Batman har blitt filmatisert gjennom tidene, kan denne filmen være verdt å få med seg: Det var tross alt den første Batmanfilmen.

 

Kilder:

Bøker:

Reinhart, M. (2013) The Batman Filmography. Second edition. North Carolina: McFarland

 

Filmen:

(Analysedelen er basert på 2005-utgaven av «Batman» (1943), på DVD)

Originaltittel: Batman

Produsert: 1943

Filmselskap: Columbia Pictures

Regissør: Lambert Hillyer

Manus: Victor McLeod, Leslie Swabacker og Harry Fraser

Skuespillere:

Batman: Lewis Wilson

Robin: Douglas Croft

Alfred: William Austin

Daka: Carrol Naish

Anmeldelse av Batman:Earth One

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

Jeg har laget en anmeldelse av en tegneseriebok som nå er å få kjøpt i norske butikker: Batman: Earth One (Geoff Johns)

Denne anmeldelsen ble publisert på: Nettsiden til Serienett: 13.juli 2017
OG: Den kan kjøpes i alle norske butikker, med norsk oversettelse.

 

 

 

 

 

 

 

 



 

 



Batman TV-serien fra 60-tallet. En analyse av et kulturelt fenomen

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 I 2014 ble denne TV-serien endelig lagt ut for salg. På både Bluray og DVD.

INNLEDNING

Denne artikkelen er til minne om Batmanskuespilleren Adam West (f.1928) som døde 9.juni 2017. Han tilførte Batman en faderlighet med mye sjarm og humor. Måtte han hvile i fred.

Adam West som Bruce Wayne (Foto: 20th Century Fox)

I 1966 kom det en TV-serie på amerikansk fjernsyn som ble et stort fenomen, «Batman». Barn og ungdom så på denne TV-serien med stor begeistring, og til og med foreldre syntes mye av det var moro. Farge-TV hadde vært ute en stund, det var kald krig, Vietnamkrigen og Flower Power-bevegelsen samt mye mer var de store samtaleemnene blant det amerikanske folk. Og så kom det en TV-serie som hadde lånt flere av disse elementene. Denne Batman TV-serien var riktignok populær i sin tid, men allikevel var serien en stor skam i kjølvannet av Tim Burtons Batmanfilm fra 1989- denne filmen skulle overgå 60-tallsserien hundre ganger bedre. Mens i dag er det mer allment akseptert at det finnes mange ulike måter å skildre Batman på, også den fargerike varianten. 2014 var 75-årsjubileet for Batman, og endelig kom denne TV-serien ut på både Bluray og DVD. Den hadde ikke vært ute for salg før 2014 på grunn av at det i dag er filmselskapet Warner som eier Batman-rettigheter på film. Men før Warner eide disse rettighetene, ble TV-serien produsert av 20th Century Fox. I 2014 inngikk derfor Warner og Fox en avtale om å slippe ut serien, heretter via Warner.

Denne artikkelen er først og fremst en analyse av TV-serien, og jeg har sett alle de 120 episodene som er på de tre sesongene, som jeg så har analysert. Men først skal jeg komme med en kort historikk.

 

HISTORIKK

 

(Foto: 20th Century Fox)

Tidlig i 1965, fikk TV-kanalen ABC kjøpe rettighetene til DC Comics’ tegneseriekarakter Batman. Før dette hadde kanalen prøvd å kjøpe rettighetene til både Supermann og Dick Tracy, men de var ikke tilgjengelige akkurat da, så de ble veldig glade da de fikk grønt lys med Batman. 20th Century Fox var det øverste organet som styrte TV-serieproduksjonen. Produsent William Dozier fikk ansvaret med å sette i gang Batmanprosjektet, og videre engasjerte han Lorenzo Semple Jr. til å styre manusplan (Reinhart 2013, s. 59-61).

I september 1965 skrev Bob Kane et brev til fan-magasinet «Batmania» at en Batman TV-serie snart ville komme på TV-kanalen ABC. Kane var derimot ikke klar over at dette kom til å bli så komisk, at det var stikk motsatt av hans og Bill Fingers opprinnelige visjon, fra Batmans debut i 1939. Uansett var han svært optimistisk i sitt brev.

Serien ble sendt aller første gang 12. januar 1966. Til å begynne med var denne serien uhyre populær, men varte allikevel bare i tre år, med bunn-nivå i sesong 3.

Serien lånte også elementer fra den ganske populære Pop Art, med Andy Warhol og Roy Lichtenstein som de markante kunstnerne i denne retningen. Det som disse kunstnerne blant annet gjorde, var å ta utklipp fra tegneserier, og deretter legge på farger og tekst. Kanskje hadde disse kunstnerne tatt utklipp fra noen Batmanblader også?

 

«Nurse» (1964) av Roy Lichtenstein. Disse Pop-Art kunstnerne brukte ofte utklipp fra tegneserier, for deretter å sette det inn i en ny kontekst (Foto: Wikimedia).

Denne TV-serien har fått klengenavnet ‘Campy’. Les Daniels skriver i sin bok «Batman- The Complete History» (1999, s. 111) at campy er noe som er underholdende på grunn av at det er corny og latterlig, men samtidig utført på en kunstnerisk og estetisk måte. Datidens blodfans av 40-tallets skildring av Batman, (men også fans i dag) var irriterte på denne serien, men de var i mindretall i forhold til det gigantiske seertallet som elsket det: Barna så ofte på serien sammen med sine foreldre. Mens de voksne så ironien og det morsomme ved det, oppfattet barna det som uhyre spennende- med all slåssingen og mysteriene, de tiltrekkende fargene på kostymer og kulisser (Daniels 1999, s. 102-111).

Rekvisitter og kulisser var dyre og monumentale etter datidens målestokk. Batmobilen, designet av George Barris, var en modifisert bearbeidelse av en 1955 Lincoln Futura (Reinhart 2013, s. 76).

Batmobilen i denne TV-serien. (Foto: Wikimedia)

 

Adam West som Wayne/Batman (Foto: 20th Century Fox)

Adam West (Batman) var 37 år gammel og hadde god erfaring fra tidligere filmer. Han skjønte poenget til produsentene, å spille på voksen humor og ironi, samtidig med å engasjere barna med spenning.

Burt Ward som Grayson/Robin (Foto: 20th Century Fox)

Burt Ward (Robin) var i tidlig 20 årsalder, og en relativ nykommer på film. Men han utmerket seg, og mye av hemmeligheten bak de to skuespillernes fremførelse, lå i deres gode relasjon og samarbeid. De ble gode venner, og i serien ser vi et slags far-sønn forhold (Reinhart 2013, s. 62).

ABC sendte episodene todelt, og to ganger i uken, onsdager og torsdager kl.19.30. Onsdagsepisodene hadde mot slutten scener der Batman og Robin var fanget i en dødsfelle, med fortsettelsen på hvordan de skulle komme seg løs, var på torsdagene. Torsdagsepisodene hadde mot slutten de obligatoriske slåsskampene med ‘pow’ og ‘bang’. Og den teatralske fortellerstemmen i serien, kom nemlig fra produsenten selv, William Dozier.

Neal Hefti lagde musikken, summende gitarriff med et messende «na-na-na-na Batman» som selv den dag i dag ikke er glemt (Reinhart 2013, s. 67).

Yvonne Craig som Barbara Gordon/ Batgirl (Foto: 20th Century Fox).

Mot den andre sesongens slutt, hadde de fått mye lavere seertall, men de ville allikevel lage en tredje sesong. Da måtte produsentene vurdere spesielt to av flere ting: Å kutte ut todelte fortsettelses-episoder, og i stedet ha solo-episoder. Det andre var å introdusere en såpass populær skikkelse som ville få tilbake det gigantiske seertallet, og faktisk en ny målgruppe i tillegg til de som var fra før: Nemlig unge jenter, som kunne identifisere seg med en kvinnelig helt. Dette ble Batgirl, spilt av Yvonne Craig (Daniels 1999, s. 113 - 115). Yvonne Craig hadde god erfaring fra tidligere filmer, og var også danser av yrke. Dette synes godt i serien; med hennes markante fysikk slo hun godt fra seg i slåsskampene, like godt som Batman og Robin (Reinhart 2013, s. 76).

Produsentene bak TV-serien spurte DC Comics om det var lurt å innføre et kvinnelig sidekick. Saken var at den aller første Batgirl het Betty Kane, og ble introdusert i tegneseriene i 1961. Hun hadde vært borte fra tegneseriene en stund, så TV-kanalen ABC og DC Comics samarbeidet faktisk om å få inn en helt ny Batgirl, Barbara Gordon. Hun var datter av politisjef James Gordon. Først kom hun i tegneseriene i «Detective Comics» nr. 359 i 1967, for deretter å bli med i TV-serien, også samme år. Både ABC og DC Comics var bombesikre på at TV-serien, med Batgirl i tillegg, ville få mer seertall, noe som dessverre ikke skjedde. Manusforfatterne klarte ikke å gi henne skikkelig rom, og Daniels (1999, s. 115) skriver at «… a third hero in Batman stories has always been something like a third wheel on a bike.»

 Zsa Zsa Gabor, som spilte skurk i den aller, aller siste episoden i 1968 (Foto: 20th Century Fox).

Den aller siste episoden fra sesong 3, episode 26: «Minerva, Mayhem and Millionaires», hadde den kvinnelige skuespilleren Zsa Zsa Gabor som en ond kosmetolog, og ble sendt 14. mars 1968. Her ble det uforløst med hensyn til Batgirl, for Batman og Robin fikk aldri vite hvem hun var under masken, og hun fikk heller ikke utfoldet seg skikkelig. Serien ble kansellert, selv om mer interessante ting kunne ha blitt utviklet (Daniels 1999, s. 115).

Verdt å merke seg, er at Batmantegneseriene hadde hatt en skikkelig parodisk tone mellom 1954 og 1964. I sistnevnte år kom redaktør Julius Schwarz på banen, og fjernet den humoristiske tonen. 1964 ble året da de trodde at humoren var fjernet for godt. Men denne TV-serien hadde såpass innvirkning på folks oppfatning av Batman og selve tegneserien- at mens serien pågikk, ble den strenge Julius Schwartz bedt om å gjøre Batmantegneseriene morsomme igjen. Da var det ikke før i 1969, med Dennis O’Neil og Neal Adams, at all humoren ble fjernet, og Batmantegneseriene fikk en reformasjon (Daniels 1999, s. 97-135).

Serien har blitt sendt i reprise i en årrekke, over hele verden, også den dag i dag. Da kan norske forhold nevnes: De som hadde parabol-TV i Norge på 80-tallet, kunne se Batmanserien på den svenske TV-kanalen SVT2 allerede i 1988. (I personlig kommunikasjon med TV-kanalen, har jeg blitt opplyst om at de sendte serien fra 1988 til 1991. Den svenske kanalen som i dag heter SVT2, het i 1988 TV 2. Jeg så serien på denne kanalen som 3-åring i 1989. I Sverige kalte de Batman for Läderlappen, i Norge for Lynvingen. I dag heter han Batman stort sett over hele verden.) De har åpenbart sendt serien i Sverige uten noen problemer siden de holdt på fra 1988 til 1991.

Men: De hadde store problemer med denne Batman TV-serien i Norge. Mange foreldre klagde på at dette ikke var noe for barn, i og med alle dødsfellene og slåsskampene som var i serien. NRK kansellerte serien, før de rakk å bli ferdig med sesong 1.

Leder av Norsk Barnelegeforening, var så arg at han sendte brev til NRK-sjef Einar Førde, Barneombudet og Redd Barna (!), og han hadde, i avisen VG, følgende å komme med: «… horribel fjernsynsunderholdning for barn i seks, syv-års alderen. Volden i seg selv er ikke grov. Men serien gir en indoktrinering hos små, forsvarsløse barn av vold som konfliktløser (…) Jeg er skuffet over at vi ikke engang har fått en reaksjon fra NRK. Serien burde ha vært stoppet for lengst, i hvert fall sendt på et senere tidspunkt» (Kongsberg, F. 1990, s. 7). Jeg har respekt for at denne legen har kritisert TV-serien, i og med at man alltid må sette aldersgrenser uansett hva man sender på TV. Men i denne artikkelen belyser jeg Batman TV-serien fra flere vinklinger. For mer belysning av denne problemstillingen, henviser jeg til analysen, der leseren selv kan bedømme Batman TV-serien.

 

BATMAN TV-SERIEN: EN ANALYSE

Introduksjon og faste mønstre

Alle episodene åpner med et svart flaggermustegn på en rosa bakgrunn. Der står det «In Color». Dette fordi at 60-tallsserien var første live-action med Batman som var i farger. De to første Batman-føljetongene fra 1943 og 1949, var i svart-hvitt.

Dette var markeringen på at Batman kom på farge-TV (Foto: 20th Century Fox)

Så får vi et «In medias res» der en skurk sprer uhygge. Videre kommer et kryssklipp til politihuset. Det er James Gordon (Politisjef) og hans underordnede Miles Clancy O'Hara (Politiførstebetjent), som i hver episode går til den røde telefonen. Denne røde telefonen har ingen talltaster, kun en nødknapp som får den til å lyse innenifra. De to politimennene går til den røde telefonen fordi de er hjelpeløse overfor disse superskurkene.

Når Politisjef Gordon (spilt av Neil Hamilton) går til den røde telefonen i hver eneste episode (Foto: 20th Century Fox)

Den røde telefonen er hyppig brukt, og den brukes helst i stedet for lyskasterens flaggermustegn. Så er det butleren Alfred Pennyworth som tar telefonen (også deres telefon er rød) i Wayne Herregård. Alfred henter Bruce Wayne og Dick Grayson, og hvisker «The Batphone, sir», dette fordi at Tante Harriet Cooper aldri må få vite deres hemmelige identitet. Bruce og Dick går så videre inn i et annet rom, der de løfter av hodet på en Shakespeare-byste, som har en knapp de trykker på. Da åpnes en dør, og to brannstolper viser seg. Bruce og Dick sklir ned langs brannstolpene, og så kommer de ned i flaggermushulen. Så starter åpningsvignetten, med Neal Heftis rockemusikk. Denne vignetten er en kort animasjonsfilm, der Batman og Robin slår ned skurker og kjører i Batmobilen. Etter at åpningsvignetten er over, ser vi dem i flaggermushulen, der de springer mot Batmobilen, som kjører ut en landevei, og mot Gotham sentrum. I hele sesong 1 og sesong 2, er det todelte fortsettelsesepisoder som rimer på hverandres titler. Men i sesong 3 er det første gang at det ikke er fortsettelsesepisoder, og at mesteparten av episodene ikke rimer, slik tilfellet var i sesong 1 og 2. I stedet for to sammenhengende episoder, er det i sesong 3 at vi heller får en cliffhanger mot slutten, der vi får vite at en ny skurk kommer i neste episode. I den tredje og siste sesongen er Batgirl et stort trekkplaster, og hun har mye spilletid. De har til og med limt inn en animert Batgirl i åpningsvignetten i denne sesongen, sammen med Batman og Robin.

Hyppige momenter i nesten hver eneste episode, er når Batman og Robin klatrer oppover veggene til skyskrapere og mindre bygg. Men dette er et billig filmtriks: I virkeligheten går Batman og Robin på et gulv, med bøyd rygg, der de bruker tau til å late som at de klatrer. Kameraet ligger på siden, for at det skal se ut som om de klatrer. Men disse skyskraperne er dårlige modellbygninger. På disse gulvene er det vinduer, der mange ulike kjendiser fra 60-tallet kunne ‘poppe ut’. Kappene til Batman og Robin holdes med et slags usynlig fiskesnøre for å gi en illusjon om at de klatrer, men minuset er at vi ser tydelig at kappene holdes av noe.

Det hender at Batman klatrer oppover virkelige, vertikale høyder. Men da ser man tydelig at han løftes oppover av vaiere.

Et annet hyppig moment som brukes mange ganger i hver episode, er et spinning-wheel med flaggermustegn i mange ulike farger. Dette for å markere sceneskifte.

I alle episodene, både i begynnelsen og mot sluttens cliffhangere, kommer det en overdreven teatralsk stemme, som sier «What will the Dynamic Duo face next?» og lignende. Det var nemlig produsenten selv, Willam Dozier, som var fortellerstemmen.

Gass er utrolig mye brukt i denne serien. Det er som regel gass som gjør folk bevisstløse, men også andre typer gass som lattergass, hypnosegass, og mye mer. Batman og Robin var ofte forberedt på dette, og hadde tatt en pille på forhånd som skulle gjøre dem immune mot slike typer gass.

I så å si alle episodene blir Batman, Robin og senere Batgirl, fanget i superskurkenes dødsfeller. Men de klarte alltid å komme seg løs.

 

Om slåssing:

Adam West, Burt Ward og Yvonne Craig hadde stuntmenn i ny og ne, men de utførte selv også egne stunts. Disse skuespillernes fysikk er preget av mye vågale stunts, mykhet og bevegelighet: De hopper ned fra små høyder, sparker høyt, og gjør Judofall på bakken. Og en prisverdig scene i sesong 1, episode 20: «Better Luck Next time»: Adam Wests stuntmann slåss mot en levende tiger (!) som tilhører Catwoman.

 

PERSONGALLERI

Noen vil beskylde TV-serien for å latterliggjøre tegneserieopphavet, men faktisk er det slik at Batmanbladene fra 50-tallet var like komiske. Av de karakterene som serien introduserte, var det riktignok parodisk, men TV-serien hadde allikevel en viss respekt for de ulike karakterene.

Denne TV-serien hadde mange 60-tallskjendiser som kunne stikke hodet ut av vinduene, for å hilse på Batman og Robin som klatret oppover veggene. 60-tallsbandet Chad and Jeremy hadde en opptreden her, i sesong 2, episode 30: «The Bat’s Kow Tow», der de også sang. Av mange kjendiser som stakk hodene sine ut av vinduer og lignende, var Chad and Jeremy de kjendisene som hadde lengst spilletid i serien. En veldig interessant skuespiller og kampsportkonge, Bruce Lee, hadde to gjesteopptredener som Kato, medlem av Green Hornet (Green Hornet var en annen populær TV-serie på den tiden). Gruppen Green Hornet hadde en kort opptreden i to episoder (Sesong 2, episode 51 «A Piece of the Action» og episode 52: «Batmans Satisfaction»).

 

Da selveste Bruce Lee (Kato) hadde opptredener i serien (Foto: 20th Century Fox)

 

Merk at Bruce Lee, på dette tidspunkt i 1967, enda ikke hadde blitt såpass kjent som da han spilte inn kampsportfilmene som startet i 1971 med «The Big Boss». Men i ettertid er det svært interessant for Batmanfans, at selveste Bruce Lee har vært med i en Batman TV-serie.

 

Batman

(Foto: 20th Century Fox)

Adam West som Batman er faderlig, munter og sjarmerende- faktisk kan hans væremåte minne noe om Roger Moores sjarmerende humør. Men han kan også være hardhendt der det behøves, i de mange slåsskampene. Uansett er ikke dette en mørk og dyster versjon av Batman, med de konsekvensene det medfører.

I sesong 2, episode 48: «The Joker’s Epitaph»: Wayne står overfor Jokeren uten sin Batmandrakt, og sier til ham at hans foreldre ble drept da han var barn. Men dette er også det eneste hintet til Batmans bakgrunnshistorie. Vi får aldri sett et retrospektiv der Waynes foreldre ble drept.

Bruce og Dick er innstilt på at deres hverdag kan være ganske ambulerende. Hvis de to hygger seg på herregården, kan de sporenstreks pile av gårde ned til flaggermushulen, bare Alfred hinter til at den røde telefonen har ringt.

 

Robin

(Foto: 20th Century Fox)

Dick «Robin» Grayson spilles av Burt Ward. Robin er Batmans trofaste medhjelper, og siden tegneseriene på den tiden alltid hadde med Robin, ble det også derfor naturlig at Batman alltid skulle ha med Robin i denne TV-serien. Robin blir oppfordret av Wayne til å fordype seg i en rekke vitenskapsgrener, alt fra kunst til matematikk, og Robin får faktisk anvendt disse vitenskapsgrenene i praksis, der han sammen med Batman løser gåter som henger igjen fra skurkenes kriminelle handlinger. Robin innser at man aldri blir ferdig utlært, og at man lærer så lenge man lever. Dick Grayson er et godt forbilde for unge gutter. Han går alltid pent kledd, retter seg etter både Waynes, Alfreds og Harriets ordre og anbefalinger.

Dick er veldig jovial og redelig- dette var også meningen da Bob Kane introduserte ham i 1940, guttene skulle heller identifisere seg med den lystige Robin i stedet for den mørke og dystre Batman (Daniels 1999, s. 37).

 

Batgirl

(Foto: 20th Century Fox)

I sesong 3, episode 1: «Enter Batgirl, Exit Penguin» kommer Barbara «Batgirl» Gordon, spilt av Yvonne Craig. Hun er datteren til politisjef Gordon, og jobber som bibliotekar ved Gotham Public Library. I dette biblioteket har hun langt svart hår som er festet ved bakhodet. Som Batgirl har hun en rødhåret parykk ved sin maske. Batman og Robin var skeptiske til henne da de først møtte henne. I starten holdt Barbara hemmelig at hun var Batgirl, overfor sin far, samt Batman og Robin.

Barbara på biblioteket (Foto: 20th Century Fox)

Barbara er en konservativ kvinne, og selv om det var populært for en del kvinner på hennes alder å flørte med datidens Flower Power-bevegelse, så tok hun avstand fra dette. Barbara har en grønn papegøye, ved navn Charlie, i sin leilighet, som hun stadig snakker til. Og Batgirl har som kjennetegn at hun alltid skal forsvinne bak ryggen på både Batman, Robin og sin politifar, når hun har gjort det hun skulle- å hjelpe dem med å få has på skurkene. Selv om hun hemmeligholder Batgirloppdragene for sin far, får hun mye besøk av ham i sin pene leilighet. For i denne leiligheten har hun en hemmelig garderode, med drakten sin, som videre fører til en hemmelig garasje der motorsykkelen hennes er. Hun kjører med motorsykkelen sin ut en forlatt bakgård.

Her er Batgirl i biblioteket sitt. (Foto: 20th Century Fox)

 

Barbara Gordon og Pingvinen er bitre fiender. I sesong 3, episode 1: «Enter Batgirl, Exit Penguin» har Pingvinen kidnappet Barbara, for å tvinge henne til å gifte seg med ham. Hun klarte heldigvis å rømme for så å kle seg om til Batgirl. I sesong 3, episode 4: «The Sport of Penguins» er Pingvinen såpass frekk at han går inn i biblioteket der Barbara jobber, for å knuse en glassbeholder med en antikk bok. Dette var en antikk bok om paraplyer, som han var så begeistret over. Barbara sier at han ikke kan stjele fra biblioteket, han må låne den på vanlig måte, slik som alle andre. Da svarer Pingvinen frekt at det er nettopp det han kan, fordi han ‘betaler skatt’.

Akkurat som Batman og Robin, har Batgirl en veldig fleksibel og bevegelig kropp, der hun sparker høyt, svinger seg rundt i tau, og hopper opp og ned fra små høyder. Butleren Alfred var den aller første som var klar over hennes hemmelige identitet, og han gikk med på å la det være noe mellom ham og Barbara. Alfred kunne ringe til henne og opplyse om at Batman og Robin var ute på et nattoppdrag, og han mente at de kunne trenge en ny lagspiller.  I begynnelsen slapp ikke Batgirl inn i flaggermushulen, og mens Batman og Robin etterforsket med sin supercomputer, brukte Batgirl sine bibliotekarferdigheter til å forske i bibliotekets mange ulike registre, arkiv, leksikon og håndbøker. Barbara utnyttet situasjonen ved hele tiden å oppholde seg nært sin far på politihuset, og til og med klarte hun å lure ut av ham hvordan han samarbeidet med Batman. Da faren hennes gikk til den røde telefonen, lurte hun seg ut av politihuset og stormet av gårde som Batgirl.
 

Hun klarte å lure seg inn i politihuset for å bruke den røde telefonen (Foto: 20th Century Fox)

Selv om Batman og Robin holdt henne utenfor, klarte hun en rekke ganger å befri dem fra dødsfellene. I sesong 3, episode 25: «The Entrancing Dr. Cassandra» klarte endelig Batgirl å komme seg til flaggermushulen. Og da tviholder Batman og Robin på at de skal hemmeligholde både sine identiteter og veien til hulen. Men de trenger allikevel Batgirl til å bli med på å ta skurkene. Da kan en meget interessant ting nevnes: De tre skal inn i Batmobilen, men bilen har bare to seter, så Batgirl og Robin er nødt til å dele plass. Batman vil gasse henne bevisstløs for at hun ikke skal vite veien til flaggermushulen. Altså holder de en kvinnelig medhjelper utenfor i stor grad, mens Alfred gjør det han kan for å ta vare på henne- dette skjuler han for Batman og Robin. Det er egentlig et dobbeltspill som Alfred driver med, for å vie henne inn.

 

Uten at Bruce Wayne vet at hun er Batgirl, er Barbara og Bruce på flere stevnemøter sammen (Foto: 20th Century Fox).

Denne Batgirl var et såpass stort trekkplaster at hun som Barbara (ikke som Batgirl) skulle være Waynes nye «love interest» i stedet for Catwoman. Dette fordi at Julie Newmar har sluttet som Catwoman, og at Eartha Kitt har overtatt. Bruce og Barbara er nemlig på flere stevnemøter sammen. Til tross for at Barbara er en slags «love interest», får hun (som Batgirl) ikke lov til å bli med inn i flaggermushulen.

I seriens aller siste episode (sesong 3, episode 26: «Minerva, Mayhem and Millionaires»), er det fortsatt kun Alfred som kjenner Batgirls hemmelige identitet. Dessverre ble denne serien kansellert før Batgirl kunne få utfolde seg skikkelig.

 

Politisjef James Gordon

(Foto:20th Century Fox)

James Gordon-skuespilleren, Neil Hamilton, tar sin rolle ganske alvorlig, og er ganske stiv og stram, noe overdrevet, slik at det blir komisk. James Gordon sier at han ikke ønsker å finne ut av hvem Batman er under masken. Allikevel er det ganske parodisk utført, hvordan Gordon aldri klarer å innse at Wayne er Batman, mer om dette senere.

 

Butleren Alfred

(Foto: 20th Century Fox)

Han spilles av Alan Napier, og før «Batman» hadde han spilt Sherlock Holmes- noe som kommer godt med når han stepper inn som detektiv. Alfred Pennyworth er faderlig, høflig, dannet og en utmerket butler. Men han er overhodet ikke til pynt: Ingen av de kriminelle vet hvem han er, derfor kan han ved flere anledninger være privatdetektiv og gå undercover. Dessverre har det skjedd at skurkene har tatt ham til fange, men selvsagt blir han da befridd av Batman og Robin. I sesong 2, episode 22: «The Joker’s Provokers»: Mens Batman har sin Batmobil, har Alfred sin ‘Alf-Cycle’ som han sykler til byen med. I denne episoden kledde Alfred seg ut som en barsk nattevakt, og slo på amerikansk aksent. Og han var såpass tøff, at han klarte å avlede Jokeren før Batman og Robin tok over! I sesong 2, episode 48: «The Joker’s Epitaph» er Alfred mer enn en undecover-agent, der han faktisk kler seg ut som Batman, med Wayne vedsiden av ham, slik at ingen skurker skal tro at Wayne er Batman.

Tante Harriet Cooper

(Foto: 20th Century Fox)

Tante Harriet Cooper, spilt av Madge Blake, er en eldre kvinne som assisterer butleren Alfred. Men hun er den eneste, på Wayne Herregård, som holdes utenfor Batmanoppdragene. Hver eneste gang Bruce og Dick må løpe av gårde for å kle seg om som Batman og Robin, lyver de til henne og sier de skal ‘på fisketur’ og noen få andre lignende unnskyldninger. Tante Harriet fremstilles veldig moderlig og pedagogisk, og er med på å gjøre serien familievennlig. Men dessverre er tante Harriet veldig godtroende, og klarer aldri å tenke seg til at Bruce og Dick er Batman og Robin. Selv om Alfred hvisker «Batphone» til Bruce, med Harriet ganske nærme.

DE ULIKE SKURKENE

Spesialfengselet Arkham kom ikke før i Batman nr.258, 1974. (Greenberger 2008, s. 10).  Før dette måtte skurkene sendes til Gotham State Penitentiary, men dette fengselet hadde en lignende rehabiliteringsfunksjon i serien, der ledelsen i fengselet brukte pønologiske metoder. Pønologi er læren om hvordan man behandler innsatte i fengsler (Store Norske Leksikon 2017). Ikke nok med dette, for i sesong 3, episode 23: «I’ll Be a Mummy’s Uncle», er William McElroy (King Tut) på en psykiatrisk anstalt i Gotham, Mount Ararat Hospital. Arkham var ment til å behandle de skurkene som var psykotiske, men disse ulike institusjonene var altså forløpere til Arkham. Bruce Wayne har sympati for visse kriminelle. Hans stiftelse Wayne Foundation, har satt av økonomiske midler til de menneskene som har havnet på skråplanet og den kriminelle løpebane- dette for å hjelpe dem videre. Den unge kvinnelige studenten som ble lokket av Jokeren, til å stjele dokumenter fra Universitetet (sesong 1, episode 15: «The Joker Goes to School»), fikk et spesialtilbud fra Wayne Foundation i stedet for ordinært fengsel. Samme gjelder for Professor William McElroy, fordi han var en redelig mann som sto på lovens side, før det rablet for ham og han ble til King Tut.

Et mønster i denne serien, er at det alltid er noen damer som er blant medhjelperne til superskurkene. Og når superskurkene arresteres, skifter damene mening og blir tiltrukket av Batman i stedet. Disse damene finner Batman ganske sjarmerende og stilig, og har nå kuttet ut all form for kriminalitet.

Et minus, er at ingen av superskurkene har noen bakgrunnshistorie. Når for eksempel en ukjent superskurk, som til og med ikke er hentet fra Batmanbladene (for eksempel den perifere cowboyen Shame), opptrer i en episode: James Gordon i politiet snakker som om at alle skurkene burde være kjent for de fleste.

 

Jokeren

(Foto: 20th Century Fox)

Cesar Romero er en til tider skummel Joker, med sin væremåte og latter. Det store minuset, er at Romero nektet å barbere bort sin bart, som de måtte male over. Man ser en tydelig overmalt bart. Ser man bort fra ‘bart-komplekset’, er Romero en bisarr Joker, og utfører det på en god måte. Som de senere filmene med Jokeren, Tim Burtons «Batman» (1989) og Christopher Nolans «The Dark Knight» (2008), sender Jokeren, også her, ut skremmende TV-sendinger til alle innbyggere i Gotham. Det som skiller Jokeren fra de senere filmene med ham, er at han i denne TV-serien ikke dreper. Men han har allikevel selektiv arroganse: Jokeren samarbeider med Pingvinen, men han er bare ute etter å berge sitt eget skinn. For i sesong 2, episode 37: «The Zodiac Crimes»: Jokeren stikker av når Pingvinen er fanget av Batman og Robin. Batman sier da til Pingvinen: «There is never honour among thieves»

Uansett om Pingvinen og Jokeren samarbeider godt eller dårlig, så krangler de alltid. Og Jokeren er ikke interessert i å ta vare på sine samarbeidspartnere, heller ikke om de blir fanget.

I sesong 1, episode 15: «The Joker Goes to School», oppsøker Jokeren universitetet i Gotham og har plantet fullt av sølvmynter i automatene. Når studenter skal kjøpe seg en brus, kommer det ingen brusflaske ut, men i stedet sølvmynter. Dette blir populært blant studentene. Batman tilkalles, og sier til studentene: «Nothing in life is free!», og advarer dem sterkt mot å la seg friste av Jokeren. Ikke overraskende har en ung kvinnelig student latt seg friste, og hun har stjålet eksamenspapirer fra Universitetet, for til gjengjeld å bli skjemmet bort av Jokeren: Han gir henne dyre klær og parfymer. Baksiden av medaljen var at hun ble forgiftet av Jokerens parfyme til slutt. Slik behandling av kvinner gjentar Jokeren stadig, i denne serien: Han forfører kvinner, for deretter å svikte dem.

Budskapet fra Batman er klart: Ingenting i livet er gratis, og det er kun på den ekte og redelige måten at man oppnår suksess og fremgang i livet.

Riddler

Frank Gorshin som Riddler (Foto: 20th Century Fox)

Riddler, spilt av Frank Gorshin, utfører sin rolle markant. Han er en uhyggelig og utspekulert skurk. Ved de episodene der Riddler opptrer, legges det vekt på ganske avanserte gåter, noen ganger i form av rim. Han tar seg selv veldig høytidelig: I sesong 1, episode 11: «A Riddle a Day Keeps the Riddler Away», kidnappet han en utenlandsk konge. Og når hans kvinnelige medhjelper faller for denne elegante kongen, blir Riddler rasende: Han har selv utnevnt seg som den største kongelige, «The Prince of Puzzler». Riddlers medhjelpere i sesong 1, episode 12: «When the Rat’s Away, the Mice Will Play» er «The Rats», som alle går kledd i hettegensere. Slu er Riddler, som kaller dem for gnagere. Og han godtar ikke forsinkelser eller latskap. Hvis noen av dem finner på å sove i arbeidstiden, skriker Riddler ut: «Sleep on your own time!»

De gangene Robin er fanget av Riddler, kan man tydelig se at Robin er ukomfortabel. Riddler var ganske slem mot Robin i denne serien, der han spøkte og skremte.

Riddler er, i denne serien, faktisk den mest grusomme. Verre enn Jokeren. Frank Gorshin tolker rollen på en grusom måte: I sesong 1, episode 24: «Give ‘em the Axe», ønsker han faktisk å drepe Batman og Robin, når han har satt opp en felle for dem. Denne fellen er laget slik at Batman og Robin senkes gradvis ned i et kar med kokende syre. Dette er et av de mest voldelige innslagene i denne serien. Dette ble for sterkt for Riddlers kvinnelige assistent, men han sier at hun er for myk. Igjen skremmer Riddler en fastbundet Robin. Noe som forsterker Riddlers grusomme væremåte, er hans grandiose fabuleringer over antikke krigsvåpen på et museum, også giljotin.

John Astin som Riddler (Foto: 20th Century Fox)

I sesong 2, episode 45: «Batmans Anniversary» og episode 46: «A Riddling Controversy» er det John Astin som spiller Riddler. Astin følger åpenbart manuset etter punkt og brikke. Men Astins tolkning er mye mildere og roligere enn Frank Gorshins tolkning av Riddler, der Gorshin er ganske vittig og sprø. Men selv om Astin har en mildere væremåte, er han allikevel fæl der han setter opp de obligatoriske fellene for Batman og Robin.

Mr. Freeze

George Sanders som Mr. Freeze (Foto: 20th Century Fox)

Skuespiller George Sanders var den første til å spille Mr. Freeze (sesong 1, episode 7 «Instant Freeze» og episode 8: «Rats Like Cheese»). Han snakker med tysk aksent, og har stive og mekaniske kroppsbevegelser. Han må ha det ekstremt kaldt for å overleve, men det samme gjelder ikke for hans medhjelpere. Derfor har hovedkvarteret hans både kalde og varme soner. Selv om denne Mr. Freeze kjemper mot Batman, fremtrer han som reflektert og sammensatt. Han behandler Batman med respekt selv om de er fiender, og er ikke ute etter å drepe ham slik som de andre skurkene. Batman har i denne episoden valget mellom å komme ut av varmesonen for å ta Mr. Freeze i kuldesonen, selv om han holder på å fryse seg i hjel. Mr. Freeze viser Batman medfølelse og empati der han holder på å fryse seg i hjel, og er såpass sjenerøs at han vil servere ham mat. Av alle de skumle dødsfellene som Batman og Robin ble utsatt for, er denne episoden med George Sanders som Mr. Freeze, et unntak.

 Otto Preminger som Mr. Freeze (Foto: 20th Century Fox)

I sesong 2, episode 19: «Green Ice», kommer en ny Mr. Freeze, spilt av Otto Preminger. Også han med tysk aksent og mekaniske bevegelser. Denne Mr. Freeze er ikke sentimental slik som George Sanders, for Premingers rolletolkning er ganske ufyselig: Han har kidnappet Miss Iceland fra en skjønnhetskonkurranse, og han tvinger henne til å bli hans kone. Han tror at hun blir mer medgjørlig hvis hun fryses ned til å bli akkurat som ham; et ismenneske som er nødt til å leve i kuldegrader. Denne Mr. Freeze har en annen virkelighetsforståelse, siden han tror han kan skape sin egen drømmekvinne. Han har medhjelpere som kalles for ulike kuldekarakteristikker: Alt fra ‘Chill’ til ‘Shivers’.

 

Eli Wallach som Mr. Freeze (Foto: 20th Century Fox)

I sesong 2, episode 59: «Ice Spy» og episode 60 «The Duo Defy» får vi en tredje Mr. Freeze, spilt av Eli Wallach. Den ondeste Mr. Freeze, siden han kidnapper en forsker og sperrer ham inne i et kjølerom, og at han er villig til å ofre sitt kjæledyr, en sel, til fordel for sin mesterplan: Å fryse ned hele Gotham med en iskanon. Wallach tilfører sin rolletolkning med et hissig og rødt temperament. Heldigvis overlevde selen, siden de godhjertede Batman og Robin tok hånd om den.

 

Pingvinen

(Foto: 20th Century Fox)

En ganske interessant karakteristikk ved Pingvinen, spilt av Burgess Meredith, er at han hever seg over de småkriminelle. Simple butikktyverier, er for Pingvinen lavkultur å regne. For han er nemlig en aristokratisk hvitsnippforbryter. Han sier selv, i sesong 1, episode 3: «Fine Feathered Finks»: «I am an aristocrat of crookery (…) No, I must devise something royal, unsuspected, sensational. » Og dette følges opp, for han ble senere en ganske sofistikert forbryter. I sesong 1, episode 21: «The Penguin Goes Straight» vil Pingvinen lure alle i Gotham til å tro at han er en lovlydig borger. Men innerst inne er han fremdeles den samme sleipe skurken. For han bruker sine medhjelpere til å arrangere ulykker, der han selv leker helten og redder ofrene. Pingvinens medhjelpere går kledd i hatt og svarte klær, og har gensere med fuglenavn, alt fra Dove (due) til Eagle (ørn).  I sesong 2, episode 17: «Hizzoner the Penguin» vil Pingvinen igjen lure hele Gotham til å tro at han er blitt en lovlydig borger. Igjen arrangerer han ulykker, der han selv spiller helt. For i denne episoden vil Pingvinen bli borgermester. Pingvinens opposisjon oppfordrer Batman til å stille som motkandidat til Pingvinen. Kontrasten er klar: Pingvinen har et fyrverkeri av et kampanjeshow, der Batmans valgkampanje-taler er tørre og saklige (noen sovnet). Det tar ikke lang tid før Pingvinens onde agenda gjennomskues.

Ikke bare spilte Meredith senere Rocky Balboas (Sylvester Stallone) trener i Rockyfilmene, for i sesong 2, episode 18: «Dizzoner the Penguin» har han en boksehanske på tuppen av sin paraply, som han slår ned folk med. Slu som Pingvinen er, slår han ned sine egne medhjelpere, bare for å spille god borger. Han skulle ikke bare prøve seg som borgermester, men også restaurantsjef og filmregissør (han ville lage en film der Batman og Robin skulle drepes foran kamera- dog et mislykket karrierevalg.)

 

Catwoman

Julie Newmar som Catwoman (Foto: 20th Century Fox)

Julie Newmar var den aller første Catwoman på ekte film, og dukket opp i sesong 1, episode 19: «The Purr-Fect Crime». Catwoman har riktignok medhjelpere, men de skal ALDRI få dele med henne, etter at hun har stjålet smykker og penger. Ikke nok med det, hun kan også gasse dem bevisstløse hvis hun er lei av dem eller ikke trenger dem mer.

Det skjedde to ganger at Catwoman, med sitt tyvegods, var i ferd med å ramle utfor et stup. I sesong 1, episode 20, «Better Luck Next Time» ramlet hun utfor stupet med tyvegodset. Men fordi katter har ni liv, så overlevde hun dette. Men i sesong 2, episode 4, «The Cat and the Fiddle», er hun blitt klok av skade og kastet tyvegodset for å bli berget av Batman- i stedet for å ramle ned stupet med pengene.

Catwoman er overhodet ikke ute etter å drepe Batman og Robin, hun har nemlig følelser for Batman. Hun satte opp en felle for dem, to pressende vegger med pigger til å spidde Batman og Robin. MEN: Batman kjente etter, og så at det var myke gummipigger! Selv om Catwoman setter opp feller for dem, er hun mye snillere enn Riddler, for det ser ut som om at hun har i kortene at de skal komme seg løs. Og ved flere anledninger flørter hun med Batman. I sesong 2, episode 30: «The Bat’s Kow Tow» prøver Catwoman å skyte Batman, men hun klarer det ikke, for hun er forelsket i ham. I stedet kysser de, og akkurat som i tegneseriene har Batman og Catwoman en skjult romanse. Akkurat som i tegneseriene på 50-tallet og 60-tallet, ble Batgirl og Batwoman introdusert for å være kvinnelige innslag, og for å sette i gang en romanse med Batman og Robin. I denne serien var Julie Newmars Catwoman i en romanse med Batman. Men Robin skulle også ha et noe lignende forhold: For en ung jente i rosafarget kattedrakt, ved navn Pussycat, blir Robins kortvarige flamme. (Episode 40: «That Darn Catwoman» og ep. 41: «Scat! Darn Catwoman»)

 

Pussycat, spilt av Lesley Gore, som var Robins kortvarige flamme (Foto: 20th Century Fox)

En kontrast er at mens Batman og Robin er solidariske støttespillere, er det et hierarki mellom Catwoman og Pussycat, der Catwoman gir henne klare ordre og er sjefete. Ikke nok med dette, for Catwomans mannlige medhjelpere kalles for tabbies (Hentet fra katterasen Tabby).

Julie Newmars Catwoman er altså ikke ute etter å drepe Batman og Robin, selv om hun setter opp feller for dem hver gang de møtes i serien. Kanskje er hun heller ute etter en katt-og-(flagger)mus lek?

 

Eartha Kitt som Catwoman (Foto: 20th Century Fox)

I sesong 3, episode 14: «Catwoman’s Dressed to Kill» er Eartha Kitt den nye Catwoman, og hun er like listig og elegant som Julie Newmars Catwoman. Men Kitts tolkning av henne er ondere, for eksempel er hun en bitter fiende av Batgirl, der Catwoman setter opp nådeløse feller for henne. Som at dette ikke er nok, hveser Catwoman til henne gjentatte ganger. Batman har ingen romantiske følelser for Kitts Catwoman, han er nå heller interessert i Barbara.

 

TV-SERIENS VIRKEMIDLER, OG TOLKNINGSMULIGHETER

Kulisser

Viktig om Gotham City, er at det er langt fra Burtons senere skildring av den- faktisk er det stikk motsatt: All utendørsfotografering er av gjennomsnittlige bygninger og skyskrapere på strålende solskinnsdager. Selvsagt er det ikke en eneste gotisk katedral der.

Allikevel er det her et unntak med kulisser: For eksempel i sesong 1, episode 4: «The Penguin’s a Jinx», der Pingvinen skal tas, er det gode kulisser. Det skal forestille natt i Gotham, med orange belysning. Allikevel er det langt fra Burtons kulisser, og man ser at det ikke er ekte bygninger. Men kulissene i denne episoden, om natten, er utført på en god måte.

I sesong 3, episode 10: «Surf’s Up! Joker’s Under» er et annet eksempel: I Gotham er Batman og Robin på en eksotisk badestrand for å ha en surfekonkurranse med Jokeren. Dette ser ut som 60-tallets svar på Baywatch, og at noe slikt kan være i en Batmanserie er rimelig malplassert.

De hadde også et ganske stort budsjett, som gikk med på å rigge til monumentale interiørkulisser. Til 60-tallet å være, kunne det sikkert virke overdådig- men etter dagens målestokk virker kulissene ganske dårlige. Kanskje var det derfor Tim Burtons Batmanfilm fra 1989, skulle overgå dette hundre ganger bedre? Burtons Batmanfilm fra 1989 vant nemlig Oscar, for beste kulisser.

Spesialeffekter og billige triks

I episodene fra sesong 1, episode 7 «Instant Freeze» og episode 8: «Rats Like Cheese» er det benyttet et billig filmtriks: Mr. Freeze har satt opp en felle for Batman, der han har valget mellom å forbli i en varm sone, eller å fange Mr. Freeze i et ekstremt kaldt kulderom.

(Foto: 20th Century Fox)

Der er de varme sonene filmet med røde kamerafiltre, mens de kalde sonene er filmet i sin opprinnelighet med frost og kald røyk. Når Mr. Freeze fryser ned folk med sitt gevær, brukes et billig filmtriks: Man kan tydelig se at de har lagt to bilder oppå hverandre: De nedfryste folkene er fotografier som er lagt oppå bakgrunnen i levende film. Og fotografiene har en hvit animert ring rundt kantene. Når Batman tar frem et av sine mange redskaper, her en laserpistol, er et annet billig triks benyttet: En gul tegnefilmstrek skytes ut av pistolen. I dag brukes Computer Generated Images (CGI) til slike ting, men det hadde de ikke på 60-tallet.

 

Noe latterlig ved draktene til Batman og Robin, er at de kan gjøres til motstandsdyktige mot alt: Draktene kan tåle syrebad, Mr. Freeze sitt frysegevær og mye mer. Allikevel er det snakk om bomullstrikot. Fra og med Burtonfranchisen virker dette mer logisk, siden Batman har på seg en robust rustning.

I stedet for å samle hundrevis av statister for deretter å filme dem (kanskje de ville spare utbetalingene til statister), var at de hadde hentet et klipp fra arkivet sitt, der hundrevis av ekte folk står samlet. Dette synes godt, fordi at arkivklippet av ekte folkemengder er kornete og slitt, mens kryssklippingen til scener med Batman og Robin er krystallklare. For eksempel i sesong 1, episode 8: «Rats Like Cheese» er Bruce og Dick på en baseballkamp. I stedet for å samle hundrevis av publikum, har de limt inn et klipp fra en ekte baseballkamp. Dette er selvsagt kostnadsbesparende, men minuset er at det hele røpes av bildekvaliteten.

I sesong 3, episode 25; «The Entrancing Dr. Cassandra», der Cassandra skal organisere alle de kjente skurkene for å ta Batman: Jokeren, Pingvinen, Catwoman, Riddler, King Tut, Egghead. Men ingen av disse skuespillerne var tilgjengelige da, siden sesong 3 nærmet seg slutten. Vi ser alle skurkene bakfra, der de sitter på sine stoler. Men når Catwoman og Pingvinen snur på hodene sine, ser vi tydelig at helt andre skuespillere vikarierer for dem. Cassandra hadde evnen til å gjøre ting usynlig. Og da Batman, Robin og Batgirl skulle slåss mot dem, ble alle skurkene usynlige. Som at dette ikke er nok, må lyset skrus av for å gjøre det enklere for heltetrioen å banke dem. Vi ser en fullstendig mørklagt scene med «Pow» og «Bang».

Klare parodiske grep

I den aller første episoden i sesong 1: «Hi Diddle Riddle», markeres sterke parodiske grep, og ganske interessant er dette: Batman og Robin tar turen til et diskotek for å etterforske Riddlers mulige medsammensvorne. Men dørvakten nekter Robin å gå inn, fordi han er mindreårig. Da må Robin bli igjen i bilen, mens Batman ordner sitt ærend der inne. Som det gode forbildet Batman er, drikker han ikke alkohol. Men: En appelsinjuice. Dessverre var juicen forgiftet, noe som fører til at Batman på diskoteket, gjør de underligste fox-trot bevegelser. Disse dansegrepene kalles for ‘Batusi’. Catwoman har sin egen variant av dette, ‘Catusi’, (sesong 2, episode 3: «Hot off the Griddle»). Men siden juicen var forgiftet, besvimer Batman på dansegulvet! Når Batman kommer til seg selv igjen, raser han mot Batmobilen, men Robin var kidnappet. Av ren fortvilelse prøver Batman å starte motoren, men politiet nekter ham å kjøre siden de ser han er beruset.

 

Noe ganske komisk med kommunikasjonen mellom Batman og politiet, er dette: Den røde telefonen tas alltid av Alfred. Da hører politiet stemmen til Alfred, men skjønner politiet at de da snakker med butleren til Wayne? Videre kommer Wayne til telefonen, og han legger ikke mye anstrengelser i å gjøre om stemmen, faktisk så snakker han helt normalt. Og når Wayne er med gjester i herregården, kan Alfred hviske «The Batphone, sir» til ham. Saken er, at hvis det var så viktig å hemmeligholde Batmans sanne identitet, ville nok Alfred aldri ha snakket i telefonen, for så å hviske til Wayne. Selv om folk hvisker, går det an å høre hva som sies- i hvert fall hvis man står nærme nok! I sesong 2, episode 27: «The Penguins Nest», er tilfeldigvis både Wayne og Gordon på samme restaurant. Wayne har snappet opp at Gordon skal ringe til Batman i restaurantens telefonkiosk. Da lister Wayne seg av gårde til telefonkiosken vedsiden av, og klarer (på et eller annet merkelig vis) å ta telefonen som Gordon ringer til. Og det absurde: Wayne er i telefonkiosken vedsiden av Gordon, uten at Gordon ser ham. Og begge snakker til hverandre, uten at Gordon skjønner at samtalepartneren er bak ryggen hans. I sesong 2, episode 50: «Batman Displays His Knowledge», har Gordon en liten mistanke om at Wayne er Batman, men dette skjer: Batman står ved Gordons side, der Gordon ringer til Wayne. Da er det butleren Alfred i flaggermushulen som taster på en datamaskin som er koblet til telefonen, slik at Alfreds datatasting gjengir Waynes stemme. Men noe latterlig er at denne stemmegjengiveren fra supercomputeren, gir fra seg en dårlig og treg robotstemme. Allikevel går Gordon fem på. Gordon hører Waynes stemme i telefonen, mens Batman står ved hans side, og da har politiet slått en slik mistanke fra seg. I denne serien er politiet godtroende. Men Politisjef Gordon er ikke slik i tegneseriene, der er han en veldig intelligent politimann, og det er heller slik at Gordon ikke er interessert i å finne ut av hvem Batman er under masken. Tegneserienes James Gordon har ingen humoristiske karakteristikker slik som i denne TV-serien.

 

Samfunnsspeiling

Fordi at farge-TV hadde vært ute en stund på 60-tallet, utnyttet produsentene dette. Dette var første gang at Batman på film kom i farger, og de eksperimenterte med knallfarger og pastellfarger på kostymer, rekvisitter og kulisser. Serien var nemlig inspirert av Pop-Art, da kan nevnes Roy Lichtensteins og Andy Warholes malerier. Interessant er at disse kunstnerne kunne bruke utklipp fra tegneserier, der noen av maleriene deres kanskje var tatt fra selveste Batmantegneseriene. Og dette før denne TV-serien.

 

«Hopeless» (1963) av Roy Lichtenstein, en pionér innen Pop Art (Foto: Wikimedia)

 

I sesong 3, episode 7: «Louie, the Lilac» skildres det et samfunnsaktuelt tema, nemlig datidens hippier med sin Flower Power-bevegelse. Og selv om Barbara «Batgirl» Gordon har en tidligere venninne som har blitt til en hippie, tar hun avstand fra dem- hun er mer en konservativ type.

Det at politisjef Gordon hele tiden går til den røde telefonen, kan være en referanse til der USAs presidenter, under den kalde krigen, alltid hadde en rød knapp de kunne trykke på- om det skulle bli atomkrig.

(Foto: 20th Century Fox)

Didaktisk, eller ikke didaktisk?

I litteraturen opp gjennom tidene, er det særlig i barnebøker brukt didaktiske virkemidler. Dette er måter å oppdra barna på, og det kunne være overdrevent moraliserende (Tenfjord og Bache-Wiig 2017). Carlo Collodis «Pinocchio» fra 1883, er et sterkt didaktisk verk, og kan etter dagens målestokk virke for mye moraliserende. I dag er slik form for moralisering i litteraturen lite brukt (Von der Fehr 2017). Men Batman TV-serien kunne faktisk ha elementer av slik didaktikk, selv om det i en viss grad kan virke som det motsatte.

Batman, Robin og senere Batgirl, havnet i skumle dødsfeller, i så å si hver eneste episode. Dette var elementer ved serien, som til og med etter dagens målestokk, er upassende for barn. Et annet upassende aspekt for barn, var den obligatoriske slåsskampen med ‘Pow’ og ‘Bang’. I sesong 1, episode 24: «Give ‘em the Axe» har Riddler satt opp en felle for Batman og Robin, der de senkes gradvis ned i et kar med kokende syre. Selvsagt kom de seg løs og overlevde, men med slike elementer ved serien, da kan det virke forståelig hvorfor NRK, i 1990, kansellerte sendingen før de ble ferdig med første sesong; det kunne kanskje bli for mye med alle dødsfellene Batman og Robin ble utsatt for.

Men, til tross for dødsfellene (som de alltid kom seg løs fra) er det så å si ikke et eneste drap i denne TV-serien, hvis vi ikke skal regne med de som gasses ned (om alle overlevde de mange gassingene, vites ikke).

Ser man bort fra disse slåsskampene og dødsfellene, har serien mye familievennlighet og sjarm. Ikke minst var Batman og Robin gode forbilder: De drakk aldri alkohol, men melk i stedet. De brukte bilbelte, og betalte parkeringsavgift med begrunnelsen at de ville bidra til samfunnet. De inspirerte barn til å løse vanskelige gåter.

Dick Grayson skulle inspirere barn til å fordype seg i ulike disipliner, her sjakkspill (Foto: 20th Century Fox)

Et annet oppdragelses-didaktisk aspekt i mange av episodene, er der Dick Grayson, i herregården, gjør studier i mange ulike disipliner: Han kan lære seg ulike språk, spille piano, se i stjernekikkert, spille sjakk, lære om geografi. Wayne oppmuntrer Grayson i dette, og sier at disse ulike disiplinene er en vei til fred mellom menneskene. Altså, at de bruker bilbelte, drikker melk i stedet for alkohol, at de inspirerer barn til å fordype seg i vitenskapsgrener og løsning av gåter, det kan man si er didaktisk. Allikevel frigjør serien seg noe fra dette med all gladvolden, noe som til og med førte til NRK sin kansellering av serien. Hadde denne serien blitt sendt på TV i dag, selv av NRK, tror jeg ikke at den ville blitt kansellert, og heller ikke at foreldre hadde sendt inn klagebrev. Dette fordi at mye har forandret seg siden 1990, og at mye er akseptabelt å sende på TV i dag- med mindre det er noe skikkelig grusomt. Men Batman TV-serien var opprinnelig noe som barn og foreldre hygget seg med foran amerikanske fjernsyn på 60-tallet. Og det er noe som mange folk rundt om i verden har et forhold til.

 

Til slutt

De mest trofaste Batmanfans som tviholder på den mørke versjonen av ham, har ifølge Reinhart (2013, s. 59-75), vært ganske arg på 60-tallets Batman TV-serie. Og selv om noen av kritikerne ikke er klar over det, så kan man egentlig ikke skylde på denne TV-serien. Fargerikt og komisk har det vært mye av i 50-tallets Batmantegneserier. Og til og med i dag har vi en egen tegneserie kalt «Batman ‘66» som nettopp baserer seg på denne TV-serien. I 1989, med Burtons Batman, var 60-tallsserien en stor skam. Men senere, og frem til i dag, er Adam Wests tolkning av Batman blitt mye mer akseptabelt, og Adam West og Burt Ward har flere ganger deltatt på den amerikanske tegneseriefestivalen Comic Con. Det finnes mange måter å skildre Batman på, han har tross alt vart siden 1939.

(Foto: 20th Century Fox)

Kilder:

Bøker:

Daniels, L. (1999) Batman- The Complete History. San Francisco: Chronicle Books.

Greenberger, R. (2008) The Essential Batman Encyclopedia. New York: Titan Books.

Reinhart, M. (2013) The Batman Filmography. Second edition. North Carolina: McFarland

 

Avisartikler:

Kongsberg, F. (1990). Trodde han kunne fly. VG (3. mars 1990, side 7)

Oppslagsverk:

Bache-Wiig, H. og Tenfjord, J. (2017). Barne- og Ungdomslitteratur. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/barne-_og_ungdomslitteratur

Store Norske Leksikon (2017) Pønologi. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/p%C3%B8nologi

Von der Fehr, D. (2017) Carlo Collodi. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/Carlo_Collodi