Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes
Historikk
Dette er
den aller, aller første Batmanfilmen, og har en fascinerende blanding av
Batmansaga, andre verdenskrigstematikk, og kinoføljetong. I 1943 var ikke TV
såpass utbredt at alle hadde det i husene sine, så derfor var kinoføljetong
forløperen til dagens TV-serier. Folk gikk inn i en liten kinosal, og var der
bare ca. 20 minutter, for så å gå rett ut igjen. En gulrot å strekke seg etter,
var å få med seg fortsettelsen uken etterpå- men det kostet selvsagt penger. Ved
hver episodeslutt sto Batman og Robin i fare, og fortsettelsen fulgte etterpå
med hvordan dette utartet seg.
Denne
Batman-filmserien var i svart-hvitt, fordelt på 15 kapitler, og varer til
sammen i tre og en halv time. (Jeg har sett alle disse episodene som varte i
tre og en halv time, for deretter å analysere dem. Etter denne historikken
kommer analysedelen.)
Filmserien
var riktignok produsert av Columbia Pictures, som selv i dag er en av
Hollywoods mange store filmselskaper. Men dessverre undervurderte Columbia
denne filmserien, og de ville bruke så lite penger av budsjettet som mulig.
Videre overlot de prosjektet til et underordnet småselskap, Larry Darmour
Productions. Dette selskapet behandlet Batmanprosjektet elendig, med et utrolig
lite budsjett, og de filmet alt på litt over en måned om sommeren!
Filmselskapet ville heller ikke engasjere noen manusforfattere fra DC, og
heller ingen rådgivere derfra. Derfor skulle alt gå riktig for seg i 1989,
50-årsjubileet for Batman, med Tim Burtons Batmanfilm. Der ble Bob Kane ansatt
som prosjektrådgiver, og de gjorde stor ære på hvordan Bob Kane egentlig ville
at Batman skulle fremstilles. Men tegneseriefilmatiseringene på 40-tallet var
ikke kommet så langt. Derfor ble manus skrevet av folk utenfor
tegneseriebransjen: Victor McLeod, Leslie Swabacker og Harry Fraser.
Filmselskapet så det som viktigere å ha en krigspropaganda som vinkling, der japanerne
var fiende av USA under andre verdenskrig (krigen varte fra 1939 til 1945).
Merk at det ikke bare var Batman som gjennomgikk dette; men mange andre
superhelter. Og Marvel sin karakter, Captain America, var kanskje mest
involvert i krigspropaganda, også den dag i dag.
Daka var
hovedfienden, en japansk skurk som ville eie verden. De ville ikke bruke noen
asiatisk skuespiller, så de ba en amerikaner om å kle seg ut som en japaner:
Carrol Naish spilte denne skurken, men Daka var ikke hentet fra Batmanbladene.
Til
tross for uheldig krigspropaganda og billig produksjon, var det 1943-filmserien
som fant opp to ting, og dette måtte tegneseriene senere ‘låne’: Flaggermushulen og butleren Alfred.
Flaggermushulen ble faktisk skapt spesielt for denne filmserien.
Butleren
Alfred, spilt av William Austin, var en mager, overdådig og pedagogisk mann. DC
var klar over at filmserien introduserte ham først, men de prøvde å komme dem på dette i forkjøpet, dessverre
mislykket: I Batman nr. 16 fra 1943 kom Alfred, men han var en lubben mann som
ikke var i nærheten av filmseriens Alfred- dette fordi DC aldri fikk se denne
skuespilleren. DC innså at filmseriens Alfred var en innertier, så de bestemte
seg for å endre Alfred til slik han så ut i filmserien. Til og med i dag, er
Alfred fremstilt som William Austins skikkelse fra 1943-filmserien.
Linda
Page, Waynes kjæreste, var også hentet fra bladene. Men politisjef Gordon ble
ikke tatt med i filmserien, han var byttet ut med den ukjente Captain Arnold.
Etter at
denne filmserien ble vist ferdig i USA, var den så å si ‘glemt over natten’.
Ingen reprise, fordi at etterspørselen var for liten. Kun blodfans av Batman
var klar over filmseriens eksistens. Men like før den komiske TV-serien
«Batman» (1966-1968), ble det derfor et gjensyn med 1943-filmserien, i 1965:
Men nå fikk den tittelen: «An Evening with Batman and Robin». Dette fungerte
som en slags ‘oppvarming’ før 60-tallsserien.
Bob Kane
var dypt skuffet over 1943-filmserien, på grunn av det elendige budsjettet og
de billige effektene. Heldigvis ble Kane gjort ære på i 1989, med Burtons
legendariske Batmanfilm. På Batmans 50-årsjubileum skulle ALT gå riktig for
seg. Men noen ønsket at 1943-filmserien skulle selge noe og bringe inn litt
ekstra penger i kassen, eller så kan det ha vært et ønske om å sette det i et
historisk lys. I 1989 kom filmserien på VHS, men med elendig lyd og bilde. I
2005 ble dette gjort noe med, for da kom filmserien på DVD, med en kraftig
restaurering av lyd og bilde (Reinhart 2013, s. 15 - 31).
Da den ble restaurert i 2005, på DVD. Fremdeles i salg.
«Batman» (1943). En vurdering med en analytisk
tilnærmingsmåte
Lewis
Wilson spiller Bruce Wayne og Batman på en god måte. Som Wayne er han en
sofistikert playboy med glimt i øyet, mens han som Batman er røff og hardhendt.
Som det senere aliaset Matches Malone på 70-tallet, der Wayne kledde seg ut som
en tøffing som infiltrerte Gothams kriminelle miljø: I denne 1943-filmserien er
det også en forløper til dette: Wayne kler seg ut som Chuck White, som har
samme funksjon som Malone. Selv Linda Page ser ikke at Chuck White er Wayne. Og
lur som han var, beholdt han denne mafiasminken under Batmasken. Skurkene
klarte å slå ham bevisstløs, og de dro av masken, men de så at Chuck White var Batman! Men det skal
ikke sees bort fra at Batman ‘faket’ besvimelsen, nettopp for å villede
skurkene på hvem Batman kunne være.
Douglas
Croft spiller Dick Grayson og Robin godt. Han er en klok og munter gutt. Men
han kan også ha et dystert og sjenert preg over seg.
Alfred
er den elegante og pedagogiske butleren i Wayne Herregård. Men han er dessverre
ganske distré, og de senere Alfredskikkelsene er ikke slik som denne
rolletolkningen. For Wayne må ofte irettesette Alfred, for eksempel er det
slurv med posten. Og han er ikke flink nok til å bortforklare til omgivelsene,
hvorfor Wayne er så mye borte, når han egentlig har vært Batman. Denne Alfred
kan også gå undercover for å hjelpe Batman, der han kler seg ut. Alfred er nok
dessverre presset av gårde, og er engstelig når han står overfor skurkene.
Heldigvis var Batman og Robin tilstede da Alfred ble avslørt. Alfred er også
klønete under Batmans arbeid: Når Alfred kommer for å hente ham med sin bil,
sier han til Batman: «Maybe a hot bath and some rest, Sir?» Saken var at Batman
sto midt i kampens hete, og Alfred var for tidlig med hentingen.
Captain Arnold, ikke hentet fra Batmanbladene.
Politisjef
Gordon var ikke med i denne serien, i stedet er det Captain Arnold som har tatt
hans plass. Captain Arnold er ganske lavmælt og nøytral, men gjør også jobben
sin som politisjef. Selv om han er noe skeptisk til Batman.
Linda
Page (hentet fra tegneseriene) er Waynes kjæreste, og fremstilles som en
vakker, elegant og fasjonabel kvinne. Hun skulle selvfølgelig ikke vite at
Wayne var Batman. Hennes onkel Martin ble truet og kidnappet av Dakas menn, og
hun er selv dratt inn i denne konflikten.
Japaneren
Daka har et ønske om å eie hele verden, og har denne agendaen:
- Å gjøre alle verdens innbyggere til zombier, som skal adlyde ham.
- Å true alle andre land med atomvåpen (fra Radium) om de går ham imot.
Daka og
hans menn er røffe og hardhendte mot de uskyldige mennene de tar til fange. For
fellen er nemlig et forlatt tivoli, med et spøkelsestog som fører til Dakas
hovedkvarter i Gothams underverden. Et stort tema i filmserien er der Daka og
hans menn saumfarer hele Gotham etter Radium til deres planlagte atomvåpen.
Da en skurk ble holdt til avhør i flaggermushulen.
Flaggermushulen
var det filmserien som fant opp, og den er fremstilt mørk og skummel, slik det
skal være. I denne hulen ble en skurk sperret inne, og Batman sier at han ikke
må være redd for at flaggermusene skal bite- med mindre han oppfører seg
truende.
Det var
ingen Batmobil i denne filmserien, men i stedet en gjennomsnittlig 40-tallsbil
som Batman og Robin kjørte rundt i. Kan hensikten ha vært å gi Batman og Robin
en diskret bil, som ingen skurker skulle legge merke til? Uansett holder ikke
dette mål, siden dette er Waynes egen bil, som han bruker til vanlig. Og da
blir dette opplegget bare dumt, siden skurkene ville se at Batman og Wayne
hadde samme bil- og få seg litt av en overraskelse. Men i filmen fikk allikevel
ikke skurkene denne mistanken.
På
bilscener og togscener har de plassert et filmlerret i bakgrunnen, noe som var
vanlig i gamle dager. Brannscener i bygg er godt utført.
Kostymene
til Batman og Robin er lette å angripe: Robins kostyme er upåklagelig, bortsett
fra masken som dekker for mye av ansiktet. Selvsagt skal ikke folk finne ut at
Dick Grayson er Robin, men tegneserienes Robin har en mye mindre og stiligere
maske.
Batmans
kostyme kan få strykkarakter: Flaggermusørene er ikke stive nok, og buler
skrått. Masken har ingen hjelmfunksjon, men er et tynt plagg, og øyepartiet er
dårlig: Hullene der øynene ser gjennom, er skjevt utskåret. Tricoten er ikke
tettsittende nok. Batman har ingen Grappling-Hook Gun til å klatre opp
bygninger med; han har i stedet et tau med en enkel krok.
Om denne
filmserien blir sett i dag, kan man kanskje ikke bli brydd over de billige
effektene, siden man avfeier det som at de fleste gamle filmer hadde dårlige
spesialeffekter. Men i sin tid var denne filmserien en ‘kalkun’, og Bob Kane
var skuffet. Dette er allikevel en mørk og dyster filmserie, hensikten var
heller aldri å parodiere. 1943 var altfor tidlig til at Batman ble gjort narr
av, det skjedde ikke før på 50-tallet.
Slåsskampene
er røffe. Det er faktisk folk som dør; Batman og Robins slåsskamper mot folk
kan få dem til å snuble utfor stup. Denne typen indirekte drap er for øvrig
vanlig i Batmansagaen, at de ikke skytes direkte, men at de ved et uhell ramler
utfor et stup eller lignende. Når Batman og Robin fanger skurkene, binder de
dem fast til en stolpe og merker svarte flaggermustegn (blekk) i pannen deres.
I filmen «Batman v Superman» (Zack Snyder 2016) merker også Batman kriminelle
med flaggermustegn på kroppen.
Dette er
en mørk og brutal filmserie, med god spenningsutvikling. Musikken er derimot
kjedelig, og repeterer ofte samme melodier. Som tidligere nevnt er Batmans
kostyme elendig, og selv med en god skuespiller trekker dette mye ned. Å bruke
en fiende av USA, fordi dette var under andre verdenskrig, er også en dum idé. Folk
i filmen kommer av og til med smårasistiske kommentarer, rettet mot den
japanske skurken Daka- Dette er meget uheldig og beklagelig. De kunne heller ha
fulgt tegneserienes univers enda bedre, i stedet for å henge seg på bølgen av
krigspropaganda.
Selv om
man ikke kan forvente at en 1943-film skal ha bedre spesialeffekter, har den
mange kriseløsninger grunnet lite budsjett, og hadde i mange år en
‘kalkunstatus’. 1943 var for tidlig til å parodiere Batman, og hensikten har
nok ikke vært å gjøre narr av Batman. Men sammenlignet med den fargerike og
komiske Batman á la 60-tallet, er den noe annet: Av kuriositeter blant gamle og
spennende svart-hvitt filmer, kan denne filmen være en liten fornøyelse. Hvis
du ønsker å utforske hvordan Batman har blitt filmatisert gjennom tidene, kan
denne filmen være verdt å få med seg: Det var tross alt den første
Batmanfilmen.
Kilder:
Bøker:
Reinhart, M. (2013) The Batman
Filmography. Second edition. North Carolina: McFarland
Filmen:
(Analysedelen
er basert på 2005-utgaven av «Batman» (1943), på DVD)
Originaltittel:
Batman
Produsert:
1943
Filmselskap:
Columbia Pictures
Regissør:
Lambert Hillyer
Manus: Victor
McLeod, Leslie Swabacker og Harry Fraser
Skuespillere:
Batman:
Lewis Wilson
Robin:
Douglas Croft
Alfred:
William Austin
Daka:
Carrol Naish