Ulike filosofers betraktninger om Batman- En diskurs

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

Boken Batman and philosophy: the Dark Knight of the soul, ble utgitt i 2008.  Den er en artikkelsamling på 294 sider, og samler mange bidragsytende filosofer. Den er redigert og samlet av Mark D. White og Robert Arp. I denne artikkelen vil jeg drøfte de ulike synspunktene disse filosofene kommer med. Flere av dem har doktorgrader i filosofi, og de har blitt bedt om å komme med filosofiske betraktninger, basert på en rekke Batmanblader og album de har analysert.

 

Om Batmans bakgrunn og utfordringer

Kaninjakten, som ble vendepunktet i Bruces liv. (Ill.: Frank Miller)

Sarah K. Donovan og Nicholas P. Richardson (2008 s. 129-141) skriver: I albumet «The Dark Knight Returns» (Frank Miller 1986), der Bruce Wayne er barn, før foreldrene ble drept: Han lekte med en kanin, og løp etter den. Så ramlet Bruce ned i et hull som ledet til en flaggermushule. Kaninleken var noe som Miller tilføyde Batmansagaen. Men det er en klar referanse her, i følge Donovan og Richardson: De mener at det er en parallell til «Alice i Eventyrland» (Lewis Carroll 1865). For Alice løp etter en kanin, og ramlet ned i et hull som førte henne til eventyrlandet. Dette er blitt til en metafor: ‘Chasing the rabbitt’/ ‘Rabbitthole’ som er en slags teleportering/ormehull til en annen dimensjon. For Bruce ble veien ned til flaggermushulen hans livs store vendepunkt.

Randall M. Jensen (2008 s. 85-100), påpeker en interessant parallell med hensyn til en lignende borgerverner, Punisher (fra Marvel Comics)- Frank Castle var en topptrent kommandosoldat som hadde vært i Vietnamkrigen. Etter krigen var over, levde han et lykkelig liv med kone og barn. Men da hans kone og barn ble drept i en park, ble det et dramatisk vendepunkt for ham: Heretter tok han loven i egne hender og var blitt til borgerverneren Punisher.

Men med Bruce Wayne var det annerledes: Han levde i lykkelig rikdom med foreldrene sine, men de ble drept. Da brukte han (ifølge Frank Millers «Year One» fra 1987) hele 18 år på å trene seg i all kamsport og studere kriminologi. Men selv i denne harde øvelsen hadde han enda ikke bestemt seg for hvordan han skulle utføre dette borgervernet. Mange superhelter blir til som følge av en ulykke (alt fra stråling til edderkoppbitt), mens Batman brukte mange år til å forberede seg før han ble til en superhelt.

Jason J. Howard (2008 s. 198-211) påpeker: I «Year One» (Miller 1987), der Bruce knuser mursteiner med nevene i Wayne Herregård om vinteren, og fabulerer over at selv om han har ferdighetene som trengs, er det noe som mangler. Men han vet ennå ikke hva det er. Senere, såret etter slagsmål mot bøller i Gotham, sitter han blodig og stirrer på bysten av sin far i stuen. Så flyr en flaggermus, i rasende full fart gjennom vinduet, og setter seg på bysten av Thomas Wayne. Bruce sier: «Ja, far. Jeg blir en flaggermus.» (Min oversettelse.)

Fra Millers Year One(1987) (Ill.: David Mazzuchelli)

Denne søken etter identitet, kalte filosofen Heidegger (f. 1889 - d. 1976) for «moment of vision» som er karakteristisk ved at det ikke er et uttrykk for en religiøs befaling, eller et simpelt moralsk ideal. Heller ikke en løsning på livets problemer. Men, sier Heidegger, det er å avsløre våre dypeste hemmeligheter over hvem vi er. Den vi er, angår oss alle. Og den vi er, er et evigvarende emne. Derfor måtte Wayne finne seg selv, da han blodig etter slagsmålene sitter i stuen og fabulerer. Han fant seg selv da han så flaggermusen, og bestemte seg for å bli borgerverneren. Heideggers ‘Dasein’ kan belyse dette, der Bruce må finne sin plass i samfunnet, like mye som å søke meningen med livet.

 

For meningen med livet er like mye å hjelpe de vanskeligstilte også utenfor Gotham. Mahesh Ananth og Ben Dixon (2008 s. 101-113) kommenterer at: I «A Death in the Family» (Starlin 1988) er Bruce Wayne i Ethiopia og bevitner fattige afrikanere. Han ønsker å hjelpe dem, og vil gi dem en sjekk med en gang han kommer til sin bank i Gotham. Utfordringen er klar: Wayne må gi bort mye av sin formue- privat, og fra sin bedrift Wayne Enterprises. Dette fordi han er en filantrop, som vil at alle fattige og vanskeligstilte skal få hjelp. Men hvorfor holder det ikke å være filantrop? Må han være Batman om nettene for å gjøre politiets arbeid, eller kunne det vært et alternativ? Butleren Alfred sier i filmen «The Dark Knight Rises» (Christopher Nolan 2012), «Byen trenger Bruce Wayne, dine ressurser, dine kunnskaper. Den trenger ikke kroppen din, eller livet ditt. Den tid er forbi.» (Min oversettelse.) Altså mener Alfred at han må ikke nødvendigvis være Batman, for å gjøre Gotham til et bedre sted å leve. Han kunne for eksempel ha donert mange økonomiske midler til politiet, slik at politiet selv kunne ha klart seg. Men: stoler Bruce på politiet? Mange av politifolkene i Gotham er korrupte. Wayne kan, som David M. Hart (2008  s. 212-224) påpeker, ta så mye pause han vil fra sin bedrift. Og når han deltar på elitefester, utnytter han gjerne situasjonen ved å høre rykter om hvitsnippforbrytere. På midten av 80-tallet, særlig influert av Miller, ble Wayne skildret som en med psykiske og personlige problemer, og han ble mye dystrere. Denne mørke personligheten trengtes, for slik var det til å begynne med, i 1939. Tim Burton brukte også disse kvalitetene i sine to Batmanfilmer i 1989 og 1992. Men på 2000-tallet har denne ‘Burtonske’ personligheten modifisert seg: Christian Bales tolkning av Batman spiller på andre ting, og filmene er mer en samfunnsspeiling enn en psykologisk skildring. Hart trekker inn Heideggers (f. 1889- d. 1976) filosofi om at det er enklere å tenke på at andre dør, enn at en selv kan dø.  Men Batman er forut for dette. Han hadde det så vondt etter at foreldrene døde, at han sverget på at INGEN skulle oppleve noe lignende. Og han tenker mye over at folk ikke må dø, for han nekter å bruke skytevåpen, og han dreper ikke fiendene sine.

Batmans medhjelper Robin

James Di Giovanna (2008 s. 17-27), skriver følgende om hvilke etiske utfordringer en medhjelper kan bringe med seg: Er det forsvarlig at Batman trener en ung gutt til å være hans medhjelper- på så farlige oppdrag? Bruce Wayne kunne heller ha vært en vanlig fosterfar, og utelatt all kampsporttrening og videre sidekick-borgervern. Di Giovanna skriver at å ha en ung medhjelper, ikke er noe som tegneseriene har diktet opp. Helt tilbake til middelalderen, kunne riddere kle opp barna sine i overdådige drakter (og ja, kapper også), til å delta i ulike aktiviteter. Dette henter Di Gioavanna fra Barbara Greenleafs bok «Children through the ages: A history of childhood» (1978).

Ikke alle kan være Batman og Robin. Slike roller passer ikke for alle, og samfunnet krever ulike folk til alle slags sysselsettinger. Politiet derimot, kan arrestere, forlange at biler taues bort, og bruke fysisk makt på kriminelle- der det er nødvendig. Men en vanlig borger får ikke lov til å gjøre slikt. Politistudenter gjennomgår grundige studier for å lære om sin rolle. Og de må kjenne til en rekke etiske problemstillinger som gjør at de har en troverdig dømmekraft når de står overfor kriminelle.

Jason Todd som Robin, ble grundig trent av Wayne. Men Todd var konfliktfylt og ustabil. Selv om Batman gjorde alt for å rettlede ham, så prellet det bare av. Dette fikk konsekvenser, for den ustabile adferden til Todd, førte til at han ble drept av Jokeren.

Kanskje Jason Todd var simpelthen uegnet til en superheltrolle, at han manglet en naturlig ydmykhet eller tilbøyelighet. For Waynes streben etter å veilede Jason, gikk aldri inn på ham.

Jason Todd som Robin (Ill.:Jim Aparo)

Butleren Alfreds referanser til Kierkegaard

Butleren Alfred (Ill.: Jim Lee)

Christopher M. Drohan (2008 s.183-197), påpeker at den danske filosofen Søren Kierkegaard (f. 1813 - d. 1855) kan belyse Alfreds gjerninger: Freden begynner med en individuell basis, og rettferdighet er opprettholdt kun når vi behandler hverandre med respekt. Alfred tror, akkurat som Batman, på en praktisk og rasjonell form for rettferdighet.

For Alfred er rettferdigheten å vise mennesker kjærlighet og respekt. Mens Batmans syn på rettferdighet er loven, fred og rettferdige institusjoner.

Men Drohan mener at Alfreds syn på rettferdigheten er noe mer; kjærlighet og hengivenhet. I Batmans første år så Alfred at han var på en gal retning, til tider. Alfred ville rettlede ham, og kanaliserte sin moral over på ham. Han var diplomatisk når han ville følge Bruce i tykt og tynt. Han kunne ha gjort det motsatte, for slik som Alfred sier i «Batman Begins» (Christopher Nolan 2005), «Når du fortalte meg at du ville bli et symbol for rettferdighet, var den eneste grunnen til at jeg aldri tilkalte menn i hvite frakker, at det ikke var snakk om spenning» (min oversettelse), når Batman hadde kjørt som en villmann for å redde sin kjære Rachel Dawes. Allikevel vil ikke Alfred motarbeide ham, men følger ham i tykt og tynt.

Drohan påpeker at Alfred kan passe inn i Kierkegaards eksistensielle tilstand: «Tro mot alle odds, og tro midt i det absurde», for vi strever alle i en daglig kamp, for å finne vår identitet og tilhørighet til de rundt oss.

Selv om Bruce er født inn i luksus og rikdom, er han allikevel kastet inn i verden, og må gjøre det beste ut av det. Når han er kastet inn i det, er han i en evigvarende angst. Og hvorledes han står i forhold til Gothams anarki: Jokeren vil ha anarki i Gotham, og ødelegger for de rike. Selv om man er rik og privilegert, kan man allikevel være truet av anarkistiske krefter, eller bli dratt inn i andre samfunnsproblemer. Kanskje derfor foreldrene hans ble drept?

I Kierkegaards «Frykt og bæven» (1843), introduserer han Ridderen av den uendelige resignasjon. Dette er en som oppgir alt for en større sak, og lever med smerten av sine tap. Drohan mener derfor at Batman er Ridderen av den uendelige resignasjon, fordi han er den edle borgerverneren som selv med sine døde nærmeste (foreldrene, Jason Todd, Rachel Dawes) fortsetter å kjempe sin evige kamp mot all urett.

 

Batmans ulike fiender, gråsoner, og pliktetikk

Batmans mange fiender (Ill.: Jim Lee)

Stephen Kershnar (2008 s. 28-37) mener at Batman hater sine motstandere. Dette er etter min mening litt for sterkt å hevde. Mange av hans motstandere har hatt det vondt i sine liv, før de ble kriminelle. Et godt eksempel er Harvey «Two Face» Dent, som i sin tid var en godhjertet statsadvokat som kjempet på Batmans side. Ikke vil Batman bruke skytevåpen heller. Det er mange ulike gråsoner, med hensyn til Batmans relasjon til sine motstandere i Gotham.

Men slik er ikke tilfelle vedrørende Jokeren: Mark D. White (2008 s. 5-16) har åpenbart rett i at Jokeren er en fæl type. Han drepte Jason Todd (en stedfortreder for Robin), og politisjef Gordons andre kone, Sarah Essen. Ikke nok med det, han dreper også de samarbeidspartnere han ikke trenger lenger, til og med livvaktene sine kan han drepe på grunn av småbagateller. Og han vet at Batman ikke dreper ham, men setter ham i fengsel. Slik at Jokeren på nytt kan rømme for å spre enda mer uhygge. Og White påpeker også, i en artikkel i boken, «Tao of the Bat» (2008, s. 267-278), at Batman har et Yin-Yang forhold til Jokeren. Ikke så bevisst for Batman, men svært virkelig fra Jokerens ståsted. Yin og Yang er generelt sett slik fortalt: Ingen stillhet uten uro, og ingen uro uten stillhet. Jokeren sier selv til Batman, i «The Dark Knight», (Christopher Nolan 2008) «Du utfyller meg.» (Min oversettelse.)

Cristopher Robichaud (2008 s. 70-81) setter Jokerens psykoser opp mot fakta om virkelighetens psykisk syke: Slike psykotiske folk er som regel ikke ansvarlig for det de gjør, og de kan derfor ikke straffes slik som en ordinær kriminell. Jokeren er altså utilregnelig. (Hadde Jokeren bodd i Texas, ville han åpenbart ha blitt henrettet for lenge, lenge siden. Men dette er et annet sted, Gotham. Min anm.) Robichaud påpeker at Jokeren behandler flere av sine ofre som objekter. Han er ikke spesielt personlig ute etter dem. Men han vil bruke flere av sine ofre i et spill for å se hvordan ting utarter seg, se verden brenne, og få Batman etter seg. Å bruke folk som objekter, er ifølge Robichaud et sterkt psykotisk trekk.

Så White (2008 s. 5-16) spør: Hvorfor vil ikke Batman drepe ham? En tilhenger av Jokerens død, vil selvsagt si at da blir Gotham et mye bedre sted å leve. Og at tusenvis av liv spares.

En motstander av Jokerens død, vil si at Batman er noe edelt. Nattens ridder. Han er mye redeligere enn drapsmenn. Og fordi at hans foreldre ble drept, sverget han en ed ved deres grav at ingen, ingen skulle oppleve noe lignende. Derfor er en revolver en stor skam for Batman- nettopp fordi at foreldrenes drapsmann, Joe Chill, skremte unge Bruce med en revolver. Det var Jean Paul Valley, som en midlertidig Batman, (da Wayne var midlertidig ufør) som viste leserne hvor kaotisk det ville bli om Batman drepte. Så spør White: Er Batman konsekvensetiker eller pliktetiker? En konsekvensetiker vil i denne sammenheng si at det er bedre om Jokeren dør, for da kan tusenvis av liv spares. Mens en pliktetiker vil si at selv om tusen liv kan spares, er drap fullstendig uhørt. I følge pliktetikken kan det aldri forsvares å drepe noen, selv om man kan spare mange andre liv.

White skriver at superhelter generelt sett er pliktetikere. De er trofaste og selvsagt lovlydige, og vil redde alle liv. Om heltene hadde spart tusenvis av liv, ville de aldri ha drept en skurk for å oppnå dette.

 

Supermann som regjeringsagent og Batmans ambivalens overfor ham

Fra A Death in the Family (Starlin 1988) (Ill.: Jim Aparo). Fordi at Robin er drept av Jokeren, samt at Supermann hindrer Batman i å arrestere Jokeren- pga hans diplomatiske immunitet i Østen; da blir Batman så rasende at han slår til ham.

Tony Spanakos (2008 s. 55-69) skriver at de fleste superhelter, til og med utilsiktet, spiller en undergravende rolle med hensyn til patriotisme. Dette fordi at få av dem har rett til (av USAs regjering), å ta på seg regjeringsoppdrag. Et godt unntak er Captain America- som kjempet mot en rekke fiender av USA, særlig nazister, under annen verdenskrig. Superhelter gjør som regel arbeid for politiet, men ikke arbeid for regjeringen i utlandet. Men: I «The Dark Knight Returns» (Frank Miller 1986), har Supermann nettopp en slik rolle. Her er han Ronald Reagans høyre hånd, og får i oppdrag å sette Batman på plass. Superman er en lakei for Reagan. Batman er en maverick, en uavhengig fritenker.

Spanakos drøfter dette opp mot filosofien til Hobbes (f. 1588 – d. 1679). Hobbes, med sin samfunnskontrakt-teori, forfektet at vi aldri må ha et samfunn der alt flyter, og der alt er fritt frem for alle. Han mener at en leder for statsmakten må legge føringer for samfunnet, med felles kjøreregler. Det er nettopp dette Batman kjemper for. Men en problemstilling er når man blir såpass kuet at man er blitt til en lakei, slik som Supermanns tilfelle i «The Dark Knight Returns» (Frank Miller 1986), der han adlyder Reagan for hva som helst. Men på den andre ytterkanten finnes Jokeren, der han er anti-hobbiansk: I filmen «The Dark Knight» (Christopher Nolan 2008) er det et godt eksempel på dette, der han oppfordrer til fullstendig anarki, og gjør alt han kan for å ødelegge for statsadvokaten Harvey Dent sin kamp for få slutt på kriminaliteten.

Daniel P. Malloy (2008 s. 239-253) hevder at Batman er mørk, dyster og sprer frykt hos sine fiender. Supermann derimot, er uten maske, muntrere og fargerik. Og han inspirerer til håp og tillit. Allikevel er de venner. Selvsagt er det forskjell på vennskap: En tilfeldig mann du slår av en prat med på helsestudio, er langt fra det samme som en riktig god venn. Supermann har stor respekt for Batman, og er ham ydmyk. Men allikevel blander Supermann seg opp i det som Batman driver med, når det er snakk om håndtering av kriminelle- som også Supermann er involvert med. Dette liker Batman dårlig: Han blir temmelig arg når Supermann blander seg, ikke minst i «A death in the family» (Jim Starlin 1988), der Supermann hindrer ham i å ta Jokeren, som der har diplomatisk immunitet i Østen. Igjen inngripen fordi at Supermann er Reagans høyre hånd. Malloy påpeker at:

• Supermann viser Batman respekt og er glad i ham
• Batman respekterer Supermann som en samarbeidspartner, men kan til tider bli arg på ham.

Altså har Supermann større respekt for Batman, enn det Batman har tilbake overfor ham. Galen Foresman (2008 s. 227-238) får også frem klare kontraster mellom Batman og Supermann: Batman har ingen superkrefter, og er heller ikke udødelig. Allikevel gir han alt han har, og ofrer mye: Han får stadig skader, og må som Wayne dekke over det (sier det er idrettsskader). Foresman sier at Batman er modigere enn helter flest, fordi han kunne blitt drept for lenge siden i sine livsfarlige oppdrag. Min betraktning, er at Supermann ikke engang trenger kampsport, og kan til og med legge seg over en bombe for å stoppe den. Men fordi han er så mektig, er han snillere med skurkene enn Batman: Han skamslår dem ikke, og er for øvrig lystigere til sinns. Men, begge er de edle og uunnværlige.

Malloy (2008 s. 239-253) trekker inn Aristoteles’ sitat: «Ingen ønsker å være venneløs, selv om han hadde all annen rikdom» (fra Den nikomakiske etikk). Dette kan anvendes på den rike og privilegerte Wayne: For han trengte faktisk venner som Alfred, de ulike Robinskikkelsene, Batgirl, og ja- Supermann.

 

En samfunnspeiling til virkeligheten

Brett Chandler Patterson (2008 s. 41-54), skriver om «No Mans Land» (1999-2001) da Gotham var rammet av jordskjelv. Byen er i ruiner, og mange kriminelle utnytter dette grovt. De ser at politiet ikke kan gjøre så mye som de hadde gjort til vanlig. Da tar de seg den frihet å plyndre gatene. Men Patterson trekker nemlig paralleller til noe som skjedde med New Orleans, fire år etter «No Mans Land» sin serieslutt:

Orkanen Katrina var en tropisk orkan, som ble dannet 23. august 2005 over sørøstre Bahamas. Den traff USAs sydøstkyst 29. august. Katrina var den mest kostbare naturkatastrofen som hadde truffet USA til da. Katrina nærmet seg New Orleans søndag 28. august 2005. Patterson ser en sammenheng mellom tilstandene i både Gotham og New Orleans. Men han går også lengre: Også andre litterære verk som Joseph Conrads «Mørkets hjerte» (1902), og William Goldings «Fluenes herre» (1954), samt den nyere TV-serien «Lost» (2004-2010), har alle lignende tematikk som det som skjedde i New Orleans i 2005.  Å gå fra sivilisert velstand, for å få livet sitt snudd på hodet i en naturkatastrofe, for så å leve isolert fra resten av omverdenen- kan få frem villdyret i alle og enhver, påpeker Patterson. For kriminelle utnyttet denne unntakstilstanden i New Orleans til nettopp, som i Gotham, å plyndre butikker og lignende. Patterson påpeker derimot, at nyhetene kunne overdrive de kriminelles handlinger noe.

 I No Mans Land-serien, bestemte Bruce Wayne seg for å donere millioner til ofrene i Gotham. Og der kommer vi inn på hans rolle som filantrop: Ryan Indy Rhodes og David Kyle Johnson (2008 s. 114-125), hevder vedrørende Waynes rolle som denne filantropen, at Batman er veldig realistisk, og skiller seg fra de andre heltene som har superkrefter. Og til de heltene som faktisk har levd, som f.eks. president John F. Kennedy (mitt eksempel), så sier Rhodes og Johnson at selv med virkelige folk som utgjorde en forskjell, så kan deres gjerninger ha blitt overdrevet av datidens journalister/historikere. Og ikke glem Christian Bales (Bruce Wayne/Batman) sitat i «The Dark Knight Rises» (Christopher Nolan 2012), «Batman could be anyone- That was the idea».

For; hvis en ekte person hjalp en vanskeligstilt, får vi aldri vite tankene hans/hennes. Og for alt vi vet, kan det enten ha vært av medfølelse eller noe han/hun gjorde til egen vinning.

Men: Hvis Batman hjelper folk, så leser vi tankeboblene/tekstboksen og vi får all respekt for ham- fordi han hjelper folk av ren medfølelse og er en ildsjel av en idealist.

 

 

Avslutningsvis

Det finnes mange bøker i denne bokserien, «The Blackwell philosophy and pop culture series», som setter populærkulturelle temaer opp mot filosofi. Men poenget til redaktørene er nok ikke at de populærkulturelle temaene deres skal erstatte filosofien. Men snarere tvert imot, at deres bøker kan gi eksempler på problemer og dilemmaer i populære medier, som man så kan gå til filosofien for å få utdypet og diskutert.

Saken er at Batman kjemper en krig som aldri tar slutt. Men hva hadde skjedd om ingen grep inn? Selv om ondskapen aldri tar slutt, så kan man i hvert fall kjempe mot den for å utgjøre en forskjell.

Kilde:

Batman and philosophy: the Dark Knight of the soul/ edited by Mark D. White and Robert Arp. - Hoboken, N.J.: John Wiley cop. 2008. - IX, 294 s. - (The Blackwell philosophy and pop culture series)

 

 

Artikler fra boken, brukt i denne diskursen:

Ananth, M. og Dixon, B. «Should Bruce Wayne have become Batman? » (side 101-113)

Di Giovanna, J. «Is it right to make a Robin? » (side 17-27)

Donovan, S. K. og Richardson, N. P. «Under the mask: How any person can become Batman» (side 129-141)

Drohan, C. M. «Alfred, the Dark Knight of faith: Batman and Kierkegaard» (side 183-197)

Foresman, G. «Why Batman is better than Superman» (side 227-238)

Hart, D. M. «Batman’s confrontation with death, angst, and freedom» (side 212-224)

Howard, J. J. «Dark nights and the call of conscience» (side 198-211)

Jensen, R. M. «Batmans promise» (side 85-100)

Kershnar, S. «Batmans virtuous hatred» (side 28-37)

Malloy, D. P. «World’s finest…friends? Batman, Superman, and the nature of friendship» (side 239-253)

Patterson, B. C. «No Mans Land: Social order in Gotham City and New Orleans» (side 41-54)

Rhodes, R. I. og Johnson, D. K. «What would Batman do? Bruce Wayne as moral examplar» (side 114-125)

Robichaud, C. «The Joker’s wild: Can we hold the Clown Prince morally responsible? » (side 70-81)

Spanakos, T. «Governing Gotham» (side 55-69)

White, M. D. «The Tao of the Bat» (side 267-278)

White, M. D. «Why doesn’t Batman kill the Joker? » (side 5-16) 

 

 

Suicide Squads aller første DC Rebirth-utgivelse

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

Jeg har skrevet en anmeldelse i Serienett, og det dreier seg om DC Rebirth's aller første Suicide Squad-utgivelse. Noe jeg påpeker er en ganske stor likhet med sensommerens storfilm om dem.


Publisert:
12.mars 2017, på: Nettsiden til Serienett.

En noe ukjent animasjonsfilm om Suicide Squad

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Batman: Assault on Arkham (Oliva/Spaulding 2014), var et av mange ledd i å gjøre Suicide Squad kjent (og populært) for allmennheten, og dette var to år før kinofilmen som kom i 2016.

Om filmen

Natt i Gotham. Batman hamler opp med Riddler, som også Amanda Waller er ute etter.

Riddler truer med å gjøre Wallers sensitive data offentlig kjent. Da ser Amanda Waller rødt: Hun setter i gang et oppdrag hun kaller «priority level Ultraviolet».

Medlemmene i Wallers gruppe er denne gangen, etter bildenes rekkefølge nedover: Killer Frost, King Shark, Black Spider, Captain Boomerang, KGBeast, Harley Quinn og Deadshot.

                                              

 

                                              

                                         

                                          

                                              

                                       

                                       

 

Også her blir Lawton skildret med en datter han gjør alt for. Captain Boomerang er like arrogant som vanlig, og krever ‘så mye redusert soningstid som mulig’. Dette skal forestille første gangen Suicide Squad samles. Alle har fått en mikrobombe i nakken, og KGBeast tvilte sterkt på om de ville dø. Derfor stikker han, og blir drept, slik at han statuerer et eksempel for de andre. Så briefer Waller dem: Gruppens oppdrag er å bryte seg inn i Arkham og stjele tilbake minnebrikke i staven (den karakteristiske med spørsmålstegn på toppen) til Riddler. Han har gjemt Wallers minnebrikke inne i sin stav, samt at han har hacket henne for å bruke dataene til egen vinning. Dette skal stanses.

Slik Harley gjør under hele New 52-eraen, så flørter hun ustanselig med Lawton. Dette liker han dårlig, og skyver henne vekk ved ethvert kjærtegn.

Floyd Lawton syns det er plagsomt at Harley stadig flørter med ham.

 

Mens Killer Frost har en mer dempet flørt overfor King Shark.

Gruppen er sendt til Gotham City, hvor Pingvinen har blitt leid inn av Waller for å gi dem våpen, utstyr og et sted å bo, på Iceberg Lounge, Pingvinens hovedkvarter. Men Pingvinen har nemlig noe uoppgjort med Harley og Jokeren, som han her benytter anledningen til å hevne: Han er rasende over at klovneparet spilte ham et puss for en tid tilbake. Lawton griper inn, og overtaler Pingvinen til å berge Harley. Pingvinen går med på dette, siden han respekterer Lawton som en dyktig leiemorder. Mens de bor på Iceberg Lounge, klarer ikke Lawton lenger å stå henne imot, og Harley klarer endelig å få en romanse med ham. For å komme til Arkham, bryter Harley seg inn i en dukkebutikk og slår seg helt vrang: Hun knuser inventar og river opp dukkene. Batman kommer til åstedet, og truer henne med å fortelle ham hvor Joker gjemte sin bombe. Dette er en ny problemstilling, for Jokeren har en plan om å sprenge Gotham med en bombe.

Harley snakker sant og har ingen anelse hvor bomben er plassert. Batman sender henne uansett tilbake til Arkham.

Men: Så har HELE gruppen gått undercover for å snike seg inn i Arkham. Lawton er fengselsvakten som følger Harley. Captain Boomerang er en ambulansemann som kommer med et lik (inni likposen er en levende kvinne, Killer Frost). Black Spider kler seg ut som en kokkeservitør.

Men så kommer Harley over cellen til Jokeren, og han begynner å terge henne: Han får henne til å mimre tilbake til da han tidligere hadde sparket henne ut av en bil. Hun blir så forbanna at hun griper Lawtons pistol og peprer løs mot cellen. Men til ingen nytte, for cellen har skuddsikkert glass. I New 52-eraen (Se artikkelen min fra september 2016, kalt «Alt om Suicide Squad del 3 av 3»), og for øvrig alle bladene med Harley, så er hun Jokerens trofaste følgesvenn og ‘hund’, som elsker ham over alt på jord. Hun tar imot alt av slag og spark, for hun gjør alt for ham, og er hans evige privatsekretær. Mens i denne filmen, er hun rasende på ham. Jokeren bare ler, og sier: «blåmerkene er forresten borte!» (Min oversettelse.) Harley sier videre at hun har funnet seg en ny mann, Floyd «Deadshot» Lawton.

Captain Boomerang hadde tatt med seg damen Killer Frost i en likpose, og da hun ble kjørt gjennom scanneren, trodde vaktene på at hun var død: Fordi hun er en iskvinne, har hun en iskald kropp- som maskinen feilaktig registrerte som person med et dødt hjerte.

MEN: Noen (og det er ikke Suicide Squad sin feil) har tuklet med overvåkningskameraene i Arkham, slik at både Waller og Batman ikke ser det som skjer der nede. Dette utnytter gruppen grovt: De allierer seg med Riddler (han de skulle ta), og han tilbyr et knep som kan fjerne vekk nakkebombene deres. Han samler dem i en gruppe på stoler for å gi dem elektrosjokk. Fordi at Waller ikke klarer å finne ut av hvor de er, blir hun så forbanna at hun trykker på nødknappen for å drepe alle. Riddler hadde rett i at han kunne fjerne nakkebombene deres med elektrosjokket. Men det var to som Waller klarte å drepe: Black Spider og King Shark. Black Spider hadde blitt tvunget til å bytte drakt med Batman, slik at Bruce Wayne som Black Spider fulgte Suicide Squad-gruppen. King Shark ble drept, fordi hans tykke hai-hud sperret for strømmen fra Riddler.

Jokeren klarte å rømme i alt kaoset, og han slipper ut alle de innsatte så anarkiet eksploderer i alle retninger. Harley rømmer sammen med Jokeren- dette litt paradoksalt- men de er nå venner igjen. Jokerens bombe er inne i megasleggen til Harley- den hun alltid bruker som våpen.

 

Dette er hennes karakteristiske slegge. Men Jokeren hadde stappet en bombe nedi denne sleggen.

 

Fremdeles med nakkebomben borte, rømmer Lawton i et politihelikopter for å finne sin kjære datter. Men Jokeren og Harley hadde gjemt seg der, og Jokeren finner stor glede i å slåss med ham. Dette forstyrrer for Lawtons håndtering av rattet, og helikopteret styrter gjennom vinduet til en skyskraper. Batman flyr gjennom vinduet for å ta dem, og han finner ut av at bomben er inne i Harleys slegge.  Jokeren er mye mer opptatt av å ta Lawton enn Batman, dette av kjente grunner- han vil ha et spill for å se hvordan ting ødelegges. Men med Batman i live. Hvordan Batman skal stoppe bomben, samt å få has på anarkiet i Gotham, vil bli en god fornøyelse å se i denne filmen.

 

Til slutt

Storfilmen om Suicide Squad som kom 5.august 2016, ble en stor suksess, men hadde allikevel både fans og kritikere som fant noe å klage på. Denne animasjonsfilmen kom i 2014, og var en rett-på-video utgivelse, men den var et ledd i å gjøre Suicide Squad populært og kjent for de fleste.

 



Her er hun sint på Jokeren, et ganske uvanlig syn.

Kilde

Tittel: Batman- Assault on Arkham (2014)

Regi: Jay Oliva og Ethan Spaulding

Manus: Heath Corson

Filmselskap: Warner