Skrevet
av Lars Bendik Klev Furnes
Om
Batmans bakgrunn og utfordringer
Kaninjakten, som ble vendepunktet i Bruces liv. (Ill.: Frank Miller)
Sarah K. Donovan og Nicholas P.
Richardson (2008 s. 129-141) skriver: I albumet «The Dark Knight Returns» (Frank Miller
1986), der Bruce Wayne er barn, før foreldrene ble drept: Han lekte med en
kanin, og løp etter den. Så ramlet Bruce ned i et hull som ledet til en
flaggermushule. Kaninleken var noe som Miller tilføyde Batmansagaen. Men det er
en klar referanse her, i følge Donovan og Richardson: De mener at det er en
parallell til «Alice i Eventyrland» (Lewis Carroll 1865). For Alice løp etter
en kanin, og ramlet ned i et hull som førte henne til eventyrlandet. Dette er
blitt til en metafor: ‘Chasing the rabbitt’/ ‘Rabbitthole’ som er en slags
teleportering/ormehull til en annen dimensjon. For Bruce ble veien ned til
flaggermushulen hans livs store vendepunkt.
Randall M. Jensen (2008 s. 85-100), påpeker
en interessant parallell med hensyn til en lignende borgerverner, Punisher (fra
Marvel Comics)- Frank Castle var en topptrent kommandosoldat som hadde vært i
Vietnamkrigen. Etter krigen var over, levde han et lykkelig liv med kone og
barn. Men da hans kone og barn ble drept i en park, ble det et dramatisk
vendepunkt for ham: Heretter tok han loven i egne hender og var blitt til
borgerverneren Punisher.
Men med Bruce Wayne var det
annerledes: Han levde i lykkelig rikdom med foreldrene sine, men de ble drept.
Da brukte han (ifølge Frank Millers «Year One» fra 1987) hele 18 år på å trene
seg i all kamsport og studere kriminologi. Men selv i denne harde øvelsen hadde
han enda ikke bestemt seg for hvordan han skulle utføre dette borgervernet. Mange
superhelter blir til som følge av en ulykke (alt fra stråling til
edderkoppbitt), mens Batman brukte mange år til å forberede seg før han ble til en superhelt.
Jason J. Howard (2008 s. 198-211) påpeker: I
«Year One» (Miller 1987), der Bruce knuser mursteiner med nevene i Wayne
Herregård om vinteren, og fabulerer over at selv om han har ferdighetene som
trengs, er det noe som mangler. Men han vet ennå ikke hva det er. Senere, såret
etter slagsmål mot bøller i Gotham, sitter han blodig og stirrer på bysten av
sin far i stuen. Så flyr en flaggermus, i rasende full fart gjennom vinduet, og
setter seg på bysten av Thomas Wayne. Bruce sier: «Ja, far. Jeg blir en
flaggermus.» (Min oversettelse.)
Fra Millers Year One(1987) (Ill.: David Mazzuchelli)
Denne søken etter identitet, kalte filosofen
Heidegger (f. 1889 - d. 1976) for «moment of vision» som er karakteristisk ved
at det ikke er et uttrykk for en religiøs befaling, eller et simpelt moralsk
ideal. Heller ikke en løsning på livets problemer. Men, sier Heidegger, det er
å avsløre våre dypeste hemmeligheter over hvem vi er. Den vi er, angår oss
alle. Og den vi er, er et evigvarende emne. Derfor måtte Wayne finne seg selv,
da han blodig etter slagsmålene sitter i stuen og fabulerer. Han fant seg selv
da han så flaggermusen, og bestemte seg for å bli borgerverneren. Heideggers
‘Dasein’ kan belyse dette, der Bruce må finne sin plass i samfunnet, like mye
som å søke meningen med livet.
For meningen med livet er like
mye å hjelpe de vanskeligstilte også utenfor Gotham. Mahesh Ananth og Ben Dixon
(2008 s. 101-113) kommenterer at: I «A Death in the Family» (Starlin 1988) er Bruce Wayne
i Ethiopia og bevitner fattige afrikanere. Han ønsker å hjelpe dem, og vil gi
dem en sjekk med en gang han kommer til sin bank i Gotham. Utfordringen er
klar: Wayne må gi bort mye av sin formue- privat, og fra sin bedrift Wayne
Enterprises. Dette fordi han er en filantrop, som vil at alle fattige og
vanskeligstilte skal få hjelp. Men hvorfor holder det ikke å være filantrop? Må
han være Batman om nettene for å
gjøre politiets arbeid, eller kunne det vært et alternativ? Butleren Alfred
sier i filmen «The Dark Knight Rises» (Christopher Nolan 2012), «Byen trenger
Bruce Wayne, dine ressurser, dine kunnskaper. Den trenger ikke kroppen din,
eller livet ditt. Den tid er forbi.» (Min oversettelse.) Altså mener Alfred at
han må ikke nødvendigvis være Batman,
for å gjøre Gotham til et bedre sted å leve. Han kunne for eksempel ha donert
mange økonomiske midler til politiet, slik at politiet selv kunne ha klart seg.
Men: stoler Bruce på politiet? Mange av politifolkene i Gotham er korrupte.
Wayne kan, som David M. Hart (2008 s. 212-224) påpeker, ta så mye pause han vil fra sin
bedrift. Og når han deltar på elitefester, utnytter han gjerne situasjonen ved
å høre rykter om hvitsnippforbrytere. På midten av 80-tallet, særlig influert
av Miller, ble Wayne skildret som en med psykiske og personlige problemer, og
han ble mye dystrere. Denne mørke personligheten trengtes, for slik var det til
å begynne med, i 1939. Tim Burton brukte også disse kvalitetene i sine to
Batmanfilmer i 1989 og 1992. Men på 2000-tallet har denne ‘Burtonske’
personligheten modifisert seg: Christian Bales tolkning av Batman spiller på
andre ting, og filmene er mer en samfunnsspeiling enn en psykologisk skildring.
Hart trekker inn Heideggers (f. 1889- d. 1976) filosofi om at det er enklere å tenke på at andre dør, enn
at en selv kan dø. Men Batman er
forut for dette. Han hadde det så vondt etter at foreldrene døde, at han
sverget på at INGEN skulle oppleve noe lignende. Og han tenker mye over at folk
ikke må dø, for han nekter å bruke skytevåpen, og han dreper ikke fiendene sine.
Batmans medhjelper Robin
James Di Giovanna (2008 s. 17-27), skriver
følgende om hvilke etiske utfordringer en medhjelper kan bringe med seg: Er det
forsvarlig at Batman trener en ung gutt til å være hans medhjelper- på så
farlige oppdrag? Bruce Wayne kunne heller ha vært en vanlig fosterfar, og
utelatt all kampsporttrening og videre sidekick-borgervern. Di Giovanna skriver
at å ha en ung medhjelper, ikke er noe som tegneseriene har diktet opp. Helt
tilbake til middelalderen, kunne riddere kle opp barna sine i overdådige drakter
(og ja, kapper også), til å delta i ulike aktiviteter. Dette henter Di Gioavanna fra Barbara Greenleafs bok
«Children through the ages: A history of childhood» (1978).
Ikke alle kan være Batman og
Robin. Slike roller passer ikke for alle, og samfunnet krever ulike folk til
alle slags sysselsettinger. Politiet derimot, kan arrestere, forlange at biler
taues bort, og bruke fysisk makt på kriminelle- der det er nødvendig. Men en
vanlig borger får ikke lov til å gjøre slikt. Politistudenter gjennomgår grundige
studier for å lære om sin rolle. Og de må kjenne til en rekke etiske
problemstillinger som gjør at de har en troverdig dømmekraft når de står
overfor kriminelle.
Jason Todd som Robin, ble grundig
trent av Wayne. Men Todd var konfliktfylt og ustabil. Selv om Batman gjorde alt
for å rettlede ham, så prellet det bare av. Dette fikk konsekvenser, for den
ustabile adferden til Todd, førte til at han ble drept av Jokeren.
Kanskje Jason Todd var simpelthen
uegnet til en superheltrolle, at han manglet en naturlig ydmykhet eller
tilbøyelighet. For Waynes streben etter å veilede Jason, gikk aldri inn på ham.
Jason Todd som Robin (Ill.:Jim Aparo)
Butleren
Alfreds referanser til Kierkegaard
Butleren Alfred (Ill.: Jim Lee)
Christopher M. Drohan (2008 s.183-197),
påpeker at den danske filosofen Søren Kierkegaard (f. 1813 - d. 1855) kan
belyse Alfreds gjerninger: Freden begynner med en individuell basis, og
rettferdighet er opprettholdt kun når vi behandler hverandre med respekt.
Alfred tror, akkurat som Batman, på en praktisk og rasjonell form for
rettferdighet.
For Alfred er rettferdigheten å
vise mennesker kjærlighet og respekt. Mens Batmans syn på rettferdighet er
loven, fred og rettferdige institusjoner.
Men Drohan mener at Alfreds syn
på rettferdigheten er noe mer; kjærlighet og hengivenhet. I Batmans første år
så Alfred at han var på en gal retning, til tider. Alfred ville rettlede ham,
og kanaliserte sin moral over på ham. Han var diplomatisk når han ville følge
Bruce i tykt og tynt. Han kunne ha gjort det motsatte, for slik som Alfred sier
i «Batman Begins» (Christopher Nolan 2005), «Når du fortalte meg at du ville
bli et symbol for rettferdighet, var den eneste grunnen til at jeg aldri
tilkalte menn i hvite frakker, at det ikke var snakk om spenning» (min
oversettelse), når Batman hadde kjørt som en villmann for å redde sin kjære
Rachel Dawes. Allikevel vil ikke Alfred motarbeide ham, men følger ham i tykt
og tynt.
Drohan påpeker at Alfred kan
passe inn i Kierkegaards eksistensielle tilstand: «Tro mot alle odds, og tro
midt i det absurde», for vi strever alle i en daglig kamp, for å finne vår
identitet og tilhørighet til de rundt oss.
Selv om Bruce er født inn i
luksus og rikdom, er han allikevel kastet inn i verden, og må gjøre det beste
ut av det. Når han er kastet inn i det, er han i en evigvarende angst. Og
hvorledes han står i forhold til Gothams anarki: Jokeren vil ha anarki i
Gotham, og ødelegger for de rike. Selv om man er rik og privilegert, kan man
allikevel være truet av anarkistiske krefter, eller bli dratt inn i andre
samfunnsproblemer. Kanskje derfor foreldrene hans ble drept?
I Kierkegaards «Frykt og bæven»
(1843), introduserer han Ridderen av den
uendelige resignasjon. Dette er en som oppgir alt for en større sak, og
lever med smerten av sine tap. Drohan mener derfor at Batman er Ridderen av den uendelige resignasjon, fordi
han er den edle borgerverneren som selv med sine døde nærmeste (foreldrene,
Jason Todd, Rachel Dawes) fortsetter å kjempe sin evige kamp mot all urett.
Batmans
ulike fiender, gråsoner, og pliktetikk
Batmans mange fiender (Ill.: Jim Lee)
Stephen Kershnar (2008 s. 28-37) mener at
Batman hater sine motstandere. Dette er etter min mening litt for sterkt å
hevde. Mange av hans motstandere har hatt det vondt i sine liv, før de ble
kriminelle. Et godt eksempel er Harvey «Two Face» Dent, som i sin tid var en
godhjertet statsadvokat som kjempet på Batmans side. Ikke vil Batman bruke
skytevåpen heller. Det er mange ulike gråsoner, med hensyn til Batmans relasjon
til sine motstandere i Gotham.
Men slik er ikke tilfelle
vedrørende Jokeren: Mark D. White (2008 s. 5-16) har åpenbart rett i at Jokeren er en fæl type. Han drepte
Jason Todd (en stedfortreder for Robin), og politisjef Gordons andre kone,
Sarah Essen. Ikke nok med det, han dreper også de samarbeidspartnere han ikke
trenger lenger, til og med livvaktene sine kan han drepe på grunn av
småbagateller. Og han vet at Batman ikke dreper ham, men setter ham i fengsel.
Slik at Jokeren på nytt kan rømme for å spre enda mer uhygge. Og White påpeker
også, i en artikkel i boken, «Tao of the Bat» (2008, s. 267-278), at Batman har et Yin-Yang
forhold til Jokeren. Ikke så bevisst for Batman, men svært virkelig fra
Jokerens ståsted. Yin og Yang er generelt sett slik fortalt: Ingen stillhet
uten uro, og ingen uro uten stillhet. Jokeren sier selv til Batman, i «The Dark
Knight», (Christopher Nolan 2008) «Du utfyller meg.» (Min oversettelse.)
Cristopher Robichaud (2008 s. 70-81) setter Jokerens psykoser opp mot fakta
om virkelighetens psykisk syke: Slike
psykotiske folk er som regel ikke ansvarlig for det de gjør, og de kan derfor
ikke straffes slik som en ordinær kriminell. Jokeren er altså utilregnelig.
(Hadde Jokeren bodd i Texas, ville han åpenbart ha blitt henrettet for lenge,
lenge siden. Men dette er et annet sted, Gotham. Min anm.) Robichaud påpeker at
Jokeren behandler flere av sine ofre som objekter. Han er ikke spesielt personlig
ute etter dem. Men han vil bruke flere av sine ofre i et spill for å se hvordan
ting utarter seg, se verden brenne, og få Batman etter seg. Å bruke folk som
objekter, er ifølge Robichaud et sterkt psykotisk trekk.
Så White (2008 s. 5-16) spør: Hvorfor vil
ikke Batman drepe ham? En tilhenger av Jokerens død, vil selvsagt si at da blir
Gotham et mye bedre sted å leve. Og at tusenvis av liv spares.
En motstander av Jokerens død,
vil si at Batman er noe edelt. Nattens ridder. Han er mye redeligere enn drapsmenn.
Og fordi at hans foreldre ble drept, sverget han en ed ved deres grav at ingen,
ingen skulle oppleve noe lignende. Derfor er en revolver en stor skam for
Batman- nettopp fordi at foreldrenes drapsmann, Joe Chill, skremte unge Bruce
med en revolver. Det var Jean Paul Valley, som en midlertidig Batman, (da Wayne
var midlertidig ufør) som viste leserne hvor kaotisk det ville bli om Batman
drepte. Så spør White: Er Batman konsekvensetiker eller pliktetiker? En
konsekvensetiker vil i denne sammenheng si at det er bedre om Jokeren dør, for
da kan tusenvis av liv spares. Mens en pliktetiker vil si at selv om tusen liv
kan spares, er drap fullstendig uhørt. I følge pliktetikken kan det aldri
forsvares å drepe noen, selv om man
kan spare mange andre liv.
White skriver at superhelter
generelt sett er pliktetikere. De er trofaste og selvsagt lovlydige, og vil
redde alle liv. Om heltene hadde
spart tusenvis av liv, ville de aldri ha drept
en skurk for å oppnå dette.
Supermann
som regjeringsagent og Batmans ambivalens overfor ham
Fra A Death in the Family (Starlin 1988) (Ill.: Jim Aparo). Fordi at Robin er drept av Jokeren, samt at Supermann hindrer Batman i å arrestere Jokeren- pga hans diplomatiske immunitet i Østen; da blir Batman så rasende at han slår til ham.
Tony Spanakos (2008 s. 55-69) skriver at de fleste superhelter, til og med
utilsiktet, spiller en undergravende rolle med hensyn til patriotisme. Dette
fordi at få av dem har rett til (av USAs regjering), å ta på seg
regjeringsoppdrag. Et godt unntak er Captain America- som kjempet mot en rekke
fiender av USA, særlig nazister, under annen verdenskrig. Superhelter gjør som
regel arbeid for politiet, men ikke arbeid for regjeringen i utlandet. Men: I
«The Dark Knight Returns» (Frank Miller 1986), har Supermann nettopp en slik
rolle. Her er han Ronald Reagans høyre hånd, og får i oppdrag å sette Batman på
plass. Superman er en lakei for Reagan. Batman er en maverick, en uavhengig
fritenker.
Spanakos drøfter dette opp mot filosofien til
Hobbes (f. 1588 – d. 1679). Hobbes, med sin samfunnskontrakt-teori, forfektet
at vi aldri må ha et samfunn der alt flyter, og der alt er fritt frem for alle.
Han mener at en leder for statsmakten må legge føringer for samfunnet, med
felles kjøreregler. Det er nettopp dette Batman kjemper for. Men en
problemstilling er når man blir såpass kuet at man er blitt til en lakei, slik som Supermanns tilfelle i
«The Dark Knight Returns» (Frank Miller 1986), der han adlyder Reagan for hva
som helst. Men på den andre ytterkanten finnes Jokeren, der han er
anti-hobbiansk: I filmen «The Dark Knight» (Christopher Nolan 2008) er det et
godt eksempel på dette, der han oppfordrer til fullstendig anarki, og gjør alt
han kan for å ødelegge for statsadvokaten Harvey Dent sin kamp for få slutt på
kriminaliteten.
Daniel P. Malloy (2008 s. 239-253) hevder at
Batman er mørk, dyster og sprer frykt hos sine fiender. Supermann derimot, er
uten maske, muntrere og fargerik. Og han inspirerer til håp og tillit.
Allikevel er de venner. Selvsagt er det forskjell på vennskap: En tilfeldig
mann du slår av en prat med på helsestudio, er langt fra det samme som en riktig
god venn. Supermann har stor respekt for Batman, og er ham ydmyk. Men allikevel
blander Supermann seg opp i det som Batman driver med, når det er snakk om
håndtering av kriminelle- som også Supermann er involvert med. Dette liker
Batman dårlig: Han blir temmelig arg når Supermann blander seg, ikke minst i «A
death in the family» (Jim Starlin 1988), der Supermann hindrer ham i å ta
Jokeren, som der har diplomatisk immunitet i Østen. Igjen inngripen fordi at
Supermann er Reagans høyre hånd. Malloy påpeker at:
- Supermann viser Batman respekt og er glad i ham
- Batman respekterer Supermann som en samarbeidspartner, men kan til tider bli arg på ham.
Altså har Supermann større
respekt for Batman, enn det Batman har tilbake overfor ham. Galen Foresman
(2008 s. 227-238) får også frem klare kontraster mellom Batman og Supermann: Batman har ingen superkrefter, og er
heller ikke udødelig. Allikevel gir han alt han har, og ofrer mye: Han får
stadig skader, og må som Wayne dekke over det (sier det er idrettsskader).
Foresman sier at Batman er modigere enn helter flest, fordi han kunne blitt
drept for lenge siden i sine livsfarlige oppdrag. Min betraktning, er at
Supermann ikke engang trenger kampsport, og kan til og med legge seg over en bombe for å stoppe den. Men fordi han er så
mektig, er han snillere med skurkene enn Batman: Han skamslår dem ikke, og er
for øvrig lystigere til sinns. Men, begge er de edle og uunnværlige.
Malloy (2008 s. 239-253) trekker inn
Aristoteles’ sitat: «Ingen ønsker å være venneløs, selv om han hadde all annen
rikdom» (fra Den nikomakiske etikk). Dette kan anvendes på den rike og
privilegerte Wayne: For han trengte faktisk venner som Alfred, de ulike Robinskikkelsene,
Batgirl, og ja- Supermann.
En
samfunnspeiling til virkeligheten
Brett Chandler Patterson (2008 s. 41-54),
skriver om «No Mans Land» (1999-2001) da Gotham var rammet av jordskjelv. Byen
er i ruiner, og mange kriminelle utnytter dette grovt. De ser at politiet ikke
kan gjøre så mye som de hadde gjort til vanlig. Da tar de seg den frihet å
plyndre gatene. Men Patterson trekker nemlig paralleller til noe som skjedde
med New Orleans, fire år etter «No Mans Land» sin serieslutt:
Orkanen Katrina var en tropisk orkan, som
ble dannet 23. august 2005 over sørøstre Bahamas. Den traff USAs sydøstkyst 29.
august. Katrina var den mest kostbare naturkatastrofen som hadde truffet USA
til da. Katrina nærmet seg New Orleans søndag 28. august 2005. Patterson ser en
sammenheng mellom tilstandene i både Gotham og New Orleans. Men han går også
lengre: Også andre litterære verk som Joseph Conrads «Mørkets hjerte» (1902),
og William Goldings «Fluenes herre» (1954), samt den nyere TV-serien «Lost»
(2004-2010), har alle lignende tematikk som det som skjedde i New Orleans i
2005. Å gå fra sivilisert velstand, for
å få livet sitt snudd på hodet i en naturkatastrofe, for så å leve isolert fra
resten av omverdenen- kan få frem villdyret i alle og enhver, påpeker
Patterson. For kriminelle utnyttet denne unntakstilstanden i New Orleans til
nettopp, som i Gotham, å plyndre butikker og lignende. Patterson påpeker
derimot, at nyhetene kunne overdrive de kriminelles handlinger noe.
I No Mans
Land-serien, bestemte Bruce Wayne seg for å donere millioner til ofrene i
Gotham. Og der kommer vi inn på hans rolle som filantrop: Ryan Indy Rhodes og
David Kyle Johnson (2008 s. 114-125), hevder vedrørende Waynes rolle som denne filantropen,
at Batman er veldig realistisk, og
skiller seg fra de andre heltene som har superkrefter. Og til de heltene som
faktisk har levd, som f.eks. president John F. Kennedy (mitt eksempel), så sier
Rhodes og Johnson at selv med virkelige folk som utgjorde en forskjell, så kan
deres gjerninger ha blitt overdrevet av datidens journalister/historikere. Og ikke glem Christian Bales (Bruce Wayne/Batman)
sitat i «The Dark Knight Rises» (Christopher Nolan 2012), «Batman could be
anyone- That was the idea».
For; hvis en ekte person hjalp en
vanskeligstilt, får vi aldri vite tankene hans/hennes. Og for alt vi vet, kan
det enten ha vært av medfølelse eller noe han/hun gjorde til egen
vinning.
Men: Hvis Batman hjelper folk, så
leser vi tankeboblene/tekstboksen og vi får all respekt for ham- fordi han
hjelper folk av ren medfølelse og er en ildsjel av en idealist.
Avslutningsvis
Det finnes mange bøker i denne
bokserien, «The Blackwell philosophy
and pop culture series», som setter populærkulturelle temaer opp mot
filosofi. Men poenget til redaktørene er nok ikke at de populærkulturelle temaene deres skal erstatte filosofien. Men snarere tvert
imot, at deres bøker kan gi eksempler på problemer og dilemmaer i populære medier,
som man så kan gå til filosofien for å få utdypet og diskutert.
Saken er at Batman kjemper en
krig som aldri tar slutt. Men hva hadde skjedd om ingen grep inn? Selv om
ondskapen aldri tar slutt, så kan man i hvert fall kjempe mot den for å utgjøre
en forskjell.
Kilde:
Batman and philosophy: the
Dark Knight of the soul/ edited by Mark D. White and Robert Arp. - Hoboken,
N.J.: John Wiley cop. 2008. - IX, 294 s. - (The Blackwell philosophy and pop
culture series)
Artikler
fra boken, brukt i denne diskursen:
Ananth,
M. og Dixon, B. «Should Bruce Wayne have become Batman? » (side 101-113)
Di
Giovanna, J. «Is it right to make a Robin? » (side 17-27)
Donovan,
S. K. og Richardson, N. P. «Under the mask: How any person can become Batman» (side 129-141)
Drohan,
C. M. «Alfred, the Dark Knight of faith: Batman and Kierkegaard» (side 183-197)
Foresman,
G. «Why Batman is better than Superman» (side 227-238)
Hart,
D. M. «Batman’s confrontation with death, angst, and freedom» (side 212-224)
Howard,
J. J. «Dark nights and the call of conscience» (side 198-211)
Jensen,
R. M. «Batmans promise» (side 85-100)
Kershnar,
S. «Batmans virtuous hatred» (side 28-37)
Malloy,
D. P. «World’s finest…friends? Batman, Superman, and the nature of friendship» (side 239-253)
Patterson,
B. C. «No Mans Land: Social order in Gotham City and New Orleans» (side 41-54)
Rhodes,
R. I. og Johnson, D. K. «What would Batman do? Bruce Wayne as moral examplar» (side 114-125)
Robichaud,
C. «The Joker’s wild: Can we hold the Clown Prince morally responsible? » (side 70-81)
Spanakos,
T. «Governing Gotham» (side 55-69)
White,
M. D. «The Tao of the Bat» (side 267-278)
White,
M. D. «Why doesn’t Batman kill the Joker? » (side 5-16)
