Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes
I
2014 ble denne TV-serien endelig lagt ut for salg. På både Bluray og DVD.
INNLEDNING
Denne artikkelen er til minne om
Batmanskuespilleren Adam West (f.1928) som døde 9.juni 2017. Han tilførte
Batman en faderlighet med mye sjarm og humor. Måtte han hvile i fred.
Adam
West som Bruce Wayne (Foto: 20th Century Fox)
I
1966 kom det en TV-serie på amerikansk fjernsyn som ble et stort fenomen,
«Batman». Barn og ungdom så på denne TV-serien med stor begeistring, og til og
med foreldre syntes mye av det var moro. Farge-TV hadde vært ute en stund, det
var kald krig, Vietnamkrigen og Flower Power-bevegelsen samt mye mer var de
store samtaleemnene blant det amerikanske folk. Og så kom det en TV-serie som
hadde lånt flere av disse elementene. Denne Batman TV-serien var riktignok
populær i sin tid, men allikevel var serien en stor skam i kjølvannet av Tim
Burtons Batmanfilm fra 1989- denne filmen skulle overgå 60-tallsserien hundre
ganger bedre. Mens i dag er det mer allment akseptert at det finnes mange ulike
måter å skildre Batman på, også den fargerike varianten. 2014 var
75-årsjubileet for Batman, og endelig kom denne TV-serien ut på både Bluray og
DVD. Den hadde ikke vært ute for salg før 2014 på grunn av at det i dag er
filmselskapet Warner som eier Batman-rettigheter på film. Men før Warner eide
disse rettighetene, ble TV-serien produsert av 20th Century Fox. I 2014 inngikk
derfor Warner og Fox en avtale om å slippe ut serien, heretter via Warner.
Denne
artikkelen er først og fremst en analyse av TV-serien, og jeg har sett alle de
120 episodene som er på de tre sesongene, som jeg så har analysert. Men først
skal jeg komme med en kort historikk.
HISTORIKK
Tidlig
i 1965, fikk TV-kanalen ABC kjøpe rettighetene til DC Comics’
tegneseriekarakter Batman. Før dette hadde kanalen prøvd å kjøpe rettighetene
til både Supermann og Dick Tracy, men de var ikke tilgjengelige akkurat da, så
de ble veldig glade da de fikk grønt lys med Batman. 20th Century Fox var det
øverste organet som styrte TV-serieproduksjonen. Produsent William Dozier fikk
ansvaret med å sette i gang Batmanprosjektet, og videre engasjerte han Lorenzo
Semple Jr. til å styre manusplan (Reinhart 2013, s. 59-61).
I
september 1965 skrev Bob Kane et brev til fan-magasinet «Batmania» at en Batman
TV-serie snart ville komme på TV-kanalen ABC. Kane var derimot ikke klar over
at dette kom til å bli så komisk, at det var stikk motsatt av hans og Bill
Fingers opprinnelige visjon, fra Batmans debut i 1939. Uansett var han svært
optimistisk i sitt brev.
Serien
ble sendt aller første gang 12. januar 1966. Til å begynne med var denne serien
uhyre populær, men varte allikevel bare i tre år, med bunn-nivå i sesong 3.
Serien
lånte også elementer fra den ganske populære Pop Art, med Andy Warhol og Roy
Lichtenstein som de markante kunstnerne i denne retningen. Det som disse
kunstnerne blant annet gjorde, var å ta utklipp fra tegneserier, og deretter
legge på farger og tekst. Kanskje hadde disse kunstnerne tatt utklipp fra noen
Batmanblader også?
«Nurse»
(1964) av Roy Lichtenstein. Disse Pop-Art kunstnerne brukte ofte utklipp fra
tegneserier, for deretter å sette det inn i en ny kontekst (Foto: Wikimedia).
Denne
TV-serien har fått klengenavnet ‘Campy’. Les Daniels skriver i sin bok «Batman-
The Complete History» (1999, s. 111) at campy
er noe som er underholdende på grunn av at det er corny og latterlig, men
samtidig utført på en kunstnerisk og estetisk måte. Datidens blodfans av
40-tallets skildring av Batman, (men også fans i dag) var irriterte på denne
serien, men de var i mindretall i forhold til det gigantiske seertallet som
elsket det: Barna så ofte på serien sammen med sine foreldre. Mens de voksne så
ironien og det morsomme ved det, oppfattet barna det som uhyre spennende- med
all slåssingen og mysteriene, de tiltrekkende fargene på kostymer og kulisser
(Daniels 1999, s. 102-111).
Rekvisitter
og kulisser var dyre og monumentale etter datidens målestokk. Batmobilen,
designet av George Barris, var en modifisert bearbeidelse av en 1955 Lincoln
Futura (Reinhart 2013, s. 76).
Batmobilen
i denne TV-serien. (Foto: Wikimedia)
Adam
West som Wayne/Batman (Foto: 20th Century Fox)
Adam
West (Batman) var 37 år gammel og hadde god erfaring fra tidligere filmer. Han
skjønte poenget til produsentene, å spille på voksen humor og ironi, samtidig
med å engasjere barna med spenning.
Burt
Ward som Grayson/Robin (Foto: 20th Century Fox)
Burt
Ward (Robin) var i tidlig 20 årsalder, og en relativ nykommer på film. Men han
utmerket seg, og mye av hemmeligheten bak de to skuespillernes fremførelse, lå
i deres gode relasjon og samarbeid. De ble gode venner, og i serien ser vi et
slags far-sønn forhold (Reinhart 2013, s. 62).
ABC
sendte episodene todelt, og to ganger i uken, onsdager og torsdager kl.19.30.
Onsdagsepisodene hadde mot slutten scener der Batman og Robin var fanget i en
dødsfelle, med fortsettelsen på hvordan de skulle komme seg løs, var på
torsdagene. Torsdagsepisodene hadde mot slutten de obligatoriske slåsskampene
med ‘pow’ og ‘bang’. Og den teatralske fortellerstemmen i serien, kom nemlig
fra produsenten selv, William Dozier.
Neal
Hefti lagde musikken, summende gitarriff med et messende «na-na-na-na Batman»
som selv den dag i dag ikke er glemt (Reinhart 2013, s. 67).
Yvonne
Craig som Barbara Gordon/ Batgirl (Foto: 20th Century Fox).
Mot
den andre sesongens slutt, hadde de fått mye lavere seertall, men de ville
allikevel lage en tredje sesong. Da måtte produsentene vurdere spesielt to av
flere ting: Å kutte ut todelte fortsettelses-episoder, og i stedet ha
solo-episoder. Det andre var å introdusere en såpass populær skikkelse som
ville få tilbake det gigantiske seertallet, og faktisk en ny målgruppe i tillegg
til de som var fra før: Nemlig unge jenter, som kunne identifisere seg med en
kvinnelig helt. Dette ble Batgirl, spilt av Yvonne Craig (Daniels 1999, s. 113
- 115). Yvonne Craig hadde god erfaring fra tidligere filmer, og var også
danser av yrke. Dette synes godt i serien; med hennes markante fysikk slo hun
godt fra seg i slåsskampene, like godt som Batman og Robin (Reinhart 2013, s.
76).
Produsentene
bak TV-serien spurte DC Comics om det var lurt å innføre et kvinnelig sidekick.
Saken var at den aller første Batgirl het Betty Kane, og ble introdusert i
tegneseriene i 1961. Hun hadde vært borte fra tegneseriene en stund, så
TV-kanalen ABC og DC Comics samarbeidet faktisk om å få inn en helt ny Batgirl,
Barbara Gordon. Hun var datter av politisjef James Gordon. Først kom hun i
tegneseriene i «Detective Comics» nr. 359 i 1967, for deretter å bli med i
TV-serien, også samme år. Både ABC og DC Comics var bombesikre på at TV-serien,
med Batgirl i tillegg, ville få mer seertall, noe som dessverre ikke skjedde.
Manusforfatterne klarte ikke å gi henne skikkelig rom, og Daniels (1999, s.
115) skriver at «… a third hero in Batman stories has always been something
like a third wheel on a bike.»
Zsa
Zsa Gabor, som spilte skurk i den aller, aller siste episoden i 1968 (Foto:
20th Century Fox).
Den
aller siste episoden fra sesong 3, episode 26:
«Minerva, Mayhem and Millionaires», hadde den kvinnelige skuespilleren
Zsa Zsa Gabor som en ond kosmetolog, og ble sendt 14. mars 1968. Her ble det
uforløst med hensyn til Batgirl, for Batman og Robin fikk aldri vite hvem hun
var under masken, og hun fikk heller ikke utfoldet seg skikkelig. Serien ble
kansellert, selv om mer interessante ting kunne ha blitt utviklet (Daniels
1999, s. 115).
Verdt
å merke seg, er at Batmantegneseriene hadde hatt en skikkelig parodisk tone
mellom 1954 og 1964. I sistnevnte år kom redaktør Julius Schwarz på banen, og
fjernet den humoristiske tonen. 1964 ble året da de trodde at humoren var
fjernet for godt. Men denne TV-serien hadde såpass innvirkning på folks
oppfatning av Batman og selve tegneserien- at mens serien pågikk, ble den
strenge Julius Schwartz bedt om å gjøre Batmantegneseriene morsomme igjen. Da
var det ikke før i 1969, med Dennis O’Neil og Neal Adams, at all humoren ble
fjernet, og Batmantegneseriene fikk en reformasjon (Daniels 1999, s. 97-135).
Serien
har blitt sendt i reprise i en årrekke, over hele verden, også den dag i dag.
Da kan norske forhold nevnes: De som hadde parabol-TV i Norge på 80-tallet,
kunne se Batmanserien på den svenske TV-kanalen SVT2 allerede i 1988. (I
personlig kommunikasjon med TV-kanalen, har jeg blitt opplyst om at de sendte
serien fra 1988 til 1991. Den svenske kanalen som i dag heter SVT2, het i 1988
TV 2. Jeg så serien på denne kanalen
som 3-åring i 1989. I Sverige kalte de Batman for Läderlappen, i Norge for
Lynvingen. I dag heter han Batman stort sett over hele verden.) De har åpenbart
sendt serien i Sverige uten noen problemer siden de holdt på fra 1988 til 1991.
Men: De
hadde store problemer med denne Batman TV-serien i Norge. Mange foreldre klagde
på at dette ikke var noe for barn, i og med alle dødsfellene og slåsskampene
som var i serien. NRK kansellerte serien, før de rakk å bli ferdig med sesong
1.
Leder
av Norsk Barnelegeforening, var så arg at han sendte brev til NRK-sjef Einar
Førde, Barneombudet og Redd Barna (!), og han hadde, i avisen VG, følgende å
komme med: «… horribel fjernsynsunderholdning for barn i seks, syv-års alderen.
Volden i seg selv er ikke grov. Men serien gir en indoktrinering hos små,
forsvarsløse barn av vold som konfliktløser (…) Jeg er skuffet over at vi ikke
engang har fått en reaksjon fra NRK. Serien burde ha vært stoppet for lengst, i
hvert fall sendt på et senere tidspunkt» (Kongsberg, F. 1990, s. 7). Jeg har respekt
for at denne legen har kritisert TV-serien, i og med at man alltid må sette
aldersgrenser uansett hva man sender på TV. Men i denne artikkelen belyser jeg
Batman TV-serien fra flere vinklinger. For mer belysning av denne
problemstillingen, henviser jeg til analysen, der leseren selv kan bedømme
Batman TV-serien.
BATMAN TV-SERIEN: EN ANALYSE
Introduksjon og faste mønstre
Alle
episodene åpner med et svart flaggermustegn på en rosa bakgrunn. Der står det
«In Color». Dette fordi at 60-tallsserien var første live-action med Batman som
var i farger. De to første Batman-føljetongene fra 1943 og 1949, var i
svart-hvitt.
Dette
var markeringen på at Batman kom på farge-TV (Foto: 20th Century Fox)
Så
får vi et «In medias res» der en skurk sprer uhygge. Videre kommer et
kryssklipp til politihuset. Det er James Gordon (Politisjef) og hans
underordnede Miles Clancy O'Hara (Politiførstebetjent), som i hver episode går
til den røde telefonen. Denne røde telefonen har ingen talltaster, kun en
nødknapp som får den til å lyse innenifra. De to politimennene går til den røde
telefonen fordi de er hjelpeløse overfor disse superskurkene.
Når
Politisjef Gordon (spilt av Neil Hamilton) går til den røde telefonen i hver
eneste episode (Foto: 20th Century Fox)
Den
røde telefonen er hyppig brukt, og den brukes helst i stedet for lyskasterens flaggermustegn.
Så er det butleren Alfred Pennyworth som tar telefonen (også deres telefon er
rød) i Wayne Herregård. Alfred henter Bruce Wayne og Dick Grayson, og hvisker
«The Batphone, sir», dette fordi at Tante Harriet Cooper aldri må få vite deres
hemmelige identitet. Bruce og Dick går så videre inn i et annet rom, der de
løfter av hodet på en Shakespeare-byste, som har en knapp de trykker på. Da
åpnes en dør, og to brannstolper viser seg. Bruce og Dick sklir ned langs
brannstolpene, og så kommer de ned i flaggermushulen. Så starter
åpningsvignetten, med Neal Heftis rockemusikk. Denne vignetten er en kort
animasjonsfilm, der Batman og Robin slår ned skurker og kjører i Batmobilen.
Etter at åpningsvignetten er over, ser vi dem i flaggermushulen, der de springer
mot Batmobilen, som kjører ut en landevei, og mot Gotham sentrum. I hele sesong
1 og sesong 2, er det todelte fortsettelsesepisoder som rimer på hverandres
titler. Men i sesong 3 er det første gang at det ikke
er fortsettelsesepisoder, og at mesteparten av episodene ikke rimer, slik
tilfellet var i sesong 1 og 2. I stedet for to sammenhengende episoder, er det
i sesong 3 at vi heller får en cliffhanger mot slutten, der vi får vite at en
ny skurk kommer i neste episode. I den tredje og siste sesongen er Batgirl et
stort trekkplaster, og hun har mye spilletid. De har til og med limt inn en
animert Batgirl i åpningsvignetten i denne sesongen, sammen med Batman og
Robin.
Hyppige
momenter i nesten hver eneste episode, er når Batman og Robin klatrer oppover
veggene til skyskrapere og mindre bygg. Men dette er et billig filmtriks: I
virkeligheten går Batman og Robin på et gulv, med bøyd rygg, der de bruker tau
til å late som at de klatrer. Kameraet ligger på siden, for at det skal se ut
som om de klatrer. Men disse skyskraperne er dårlige modellbygninger. På disse
gulvene er det vinduer, der mange ulike kjendiser fra 60-tallet kunne ‘poppe
ut’. Kappene til Batman og Robin holdes med et slags usynlig fiskesnøre for å
gi en illusjon om at de klatrer, men minuset er at vi ser tydelig at kappene
holdes av noe.
Det
hender at Batman klatrer oppover virkelige, vertikale høyder. Men da ser man
tydelig at han løftes oppover av vaiere.
Et
annet hyppig moment som brukes mange ganger i hver episode, er et spinning-wheel
med flaggermustegn i mange ulike farger. Dette for å markere sceneskifte.
I
alle episodene, både i begynnelsen og mot sluttens cliffhangere, kommer det en
overdreven teatralsk stemme, som sier «What will the Dynamic Duo face next?» og
lignende. Det var nemlig produsenten selv, Willam Dozier, som var
fortellerstemmen.
Gass
er utrolig mye brukt i denne serien. Det er som regel gass som gjør folk
bevisstløse, men også andre typer gass som lattergass, hypnosegass, og mye mer.
Batman og Robin var ofte forberedt på dette, og hadde tatt en pille på forhånd
som skulle gjøre dem immune mot slike typer gass.
I
så å si alle episodene blir Batman, Robin og senere Batgirl, fanget i
superskurkenes dødsfeller. Men de klarte alltid å komme seg løs.
Om slåssing:
Adam
West, Burt Ward og Yvonne Craig hadde stuntmenn i ny og ne, men de utførte selv
også egne stunts. Disse skuespillernes fysikk er preget av mye vågale stunts,
mykhet og bevegelighet: De hopper ned fra små høyder, sparker høyt, og gjør
Judofall på bakken. Og en prisverdig scene i sesong 1, episode 20: «Better Luck
Next time»: Adam Wests stuntmann slåss mot en levende tiger (!) som tilhører
Catwoman.
PERSONGALLERI
Noen
vil beskylde TV-serien for å latterliggjøre tegneserieopphavet, men faktisk er
det slik at Batmanbladene fra 50-tallet var like komiske. Av de karakterene som
serien introduserte, var det riktignok parodisk, men TV-serien hadde allikevel
en viss respekt for de ulike karakterene.
Denne
TV-serien hadde mange 60-tallskjendiser som kunne stikke hodet ut av vinduene,
for å hilse på Batman og Robin som klatret oppover veggene. 60-tallsbandet Chad
and Jeremy hadde en opptreden her, i sesong 2, episode 30: «The Bat’s Kow Tow»,
der de også sang. Av mange kjendiser som stakk hodene sine ut av vinduer og
lignende, var Chad and Jeremy de kjendisene som hadde lengst spilletid i
serien. En veldig interessant skuespiller og kampsportkonge, Bruce Lee, hadde
to gjesteopptredener som Kato, medlem av Green Hornet (Green Hornet var en
annen populær TV-serie på den tiden). Gruppen Green Hornet hadde en kort
opptreden i to episoder (Sesong 2, episode 51 «A Piece of the Action» og
episode 52: «Batmans Satisfaction»).
Da
selveste Bruce Lee (Kato) hadde opptredener i serien (Foto: 20th
Century Fox)
Merk
at Bruce Lee, på dette tidspunkt i 1967, enda ikke hadde blitt såpass kjent som
da han spilte inn kampsportfilmene som startet i 1971 med «The Big Boss». Men i
ettertid er det svært interessant for Batmanfans, at selveste Bruce Lee har vært med i en Batman
TV-serie.
Batman
(Foto:
20th Century Fox)
Adam
West som Batman er faderlig, munter og sjarmerende- faktisk kan hans væremåte
minne noe om Roger Moores sjarmerende humør. Men han kan også være hardhendt
der det behøves, i de mange slåsskampene. Uansett er ikke dette en mørk og
dyster versjon av Batman, med de konsekvensene det medfører.
I
sesong 2, episode 48: «The Joker’s Epitaph»: Wayne står overfor Jokeren uten
sin Batmandrakt, og sier til ham at hans foreldre ble drept da han var barn.
Men dette er også det eneste hintet til Batmans bakgrunnshistorie. Vi får aldri
sett et retrospektiv der Waynes foreldre ble drept.
Bruce
og Dick er innstilt på at deres hverdag kan være ganske ambulerende. Hvis de to
hygger seg på herregården, kan de sporenstreks pile av gårde ned til
flaggermushulen, bare Alfred hinter til at den røde telefonen har ringt.
Robin
(Foto:
20th Century Fox)
Dick
«Robin» Grayson spilles av Burt Ward. Robin er Batmans trofaste medhjelper, og
siden tegneseriene på den tiden alltid hadde med Robin, ble det også derfor
naturlig at Batman alltid skulle ha med Robin i denne TV-serien. Robin blir
oppfordret av Wayne til å fordype seg i en rekke vitenskapsgrener, alt fra kunst
til matematikk, og Robin får faktisk anvendt disse vitenskapsgrenene i praksis,
der han sammen med Batman løser gåter som henger igjen fra skurkenes kriminelle
handlinger. Robin innser at man aldri blir ferdig utlært, og at man lærer så
lenge man lever. Dick Grayson er et godt forbilde for unge gutter. Han går
alltid pent kledd, retter seg etter både Waynes, Alfreds og Harriets ordre og
anbefalinger.
Dick
er veldig jovial og redelig- dette var også meningen da Bob Kane introduserte
ham i 1940, guttene skulle heller identifisere seg med den lystige Robin i
stedet for den mørke og dystre Batman (Daniels 1999, s. 37).
Batgirl
(Foto:
20th Century Fox)
I sesong 3, episode 1: «Enter Batgirl, Exit Penguin» kommer Barbara «Batgirl» Gordon, spilt
av Yvonne Craig. Hun er datteren til politisjef Gordon, og jobber som
bibliotekar ved Gotham Public Library. I dette biblioteket har hun langt svart
hår som er festet ved bakhodet. Som Batgirl har hun en rødhåret parykk ved sin
maske. Batman og Robin var skeptiske til henne da de først møtte henne. I
starten holdt Barbara hemmelig at hun var Batgirl, overfor sin far, samt Batman
og Robin.
Barbara på biblioteket (Foto: 20th Century Fox)
Barbara er en konservativ kvinne, og selv om det var populært for en
del kvinner på hennes alder å flørte med datidens Flower Power-bevegelse, så
tok hun avstand fra dette. Barbara har en grønn papegøye, ved navn Charlie, i
sin leilighet, som hun stadig snakker til. Og Batgirl har som kjennetegn at hun
alltid skal forsvinne bak ryggen på både Batman, Robin og sin politifar, når
hun har gjort det hun skulle- å hjelpe dem med å få has på skurkene. Selv om
hun hemmeligholder Batgirloppdragene for sin far, får hun mye besøk av ham i
sin pene leilighet. For i denne leiligheten har hun en hemmelig garderode, med
drakten sin, som videre fører til en hemmelig garasje der motorsykkelen hennes
er. Hun kjører med motorsykkelen sin ut en forlatt bakgård.
Her er Batgirl i biblioteket sitt. (Foto: 20th Century Fox)
Barbara Gordon og Pingvinen er bitre fiender. I sesong 3, episode
1: «Enter Batgirl, Exit Penguin» har Pingvinen kidnappet Barbara, for å tvinge
henne til å gifte seg med ham. Hun klarte heldigvis å rømme for så å kle seg om
til Batgirl. I sesong 3, episode 4: «The Sport of Penguins» er Pingvinen såpass
frekk at han går inn i biblioteket der Barbara jobber, for å knuse en
glassbeholder med en antikk bok. Dette var en antikk bok om paraplyer, som han
var så begeistret over. Barbara sier at han ikke kan stjele fra biblioteket,
han må låne den på vanlig måte, slik som alle andre. Da svarer Pingvinen frekt
at det er nettopp det han kan, fordi han ‘betaler skatt’.
Akkurat som Batman og Robin, har Batgirl en veldig fleksibel og
bevegelig kropp, der hun sparker høyt, svinger seg rundt i tau, og hopper opp
og ned fra små høyder. Butleren Alfred var den aller første som var klar over
hennes hemmelige identitet, og han gikk med på å la det være noe mellom ham og
Barbara. Alfred kunne ringe til henne og opplyse om at Batman og Robin var ute
på et nattoppdrag, og han mente at de kunne trenge en ny lagspiller. I begynnelsen slapp ikke Batgirl inn i
flaggermushulen, og mens Batman og Robin etterforsket med sin supercomputer,
brukte Batgirl sine bibliotekarferdigheter til å forske i bibliotekets mange
ulike registre, arkiv, leksikon og håndbøker. Barbara utnyttet situasjonen ved
hele tiden å oppholde seg nært sin far på politihuset, og til og med klarte hun
å lure ut av ham hvordan han samarbeidet med Batman. Da faren hennes gikk til
den røde telefonen, lurte hun seg ut av politihuset og stormet av gårde som
Batgirl.
Hun klarte å lure seg inn i politihuset for å bruke den røde
telefonen (Foto: 20th Century Fox)
Selv om Batman og Robin holdt henne utenfor, klarte hun en rekke
ganger å befri dem fra dødsfellene. I sesong 3, episode 25: «The Entrancing Dr.
Cassandra» klarte endelig Batgirl å komme seg til flaggermushulen. Og da
tviholder Batman og Robin på at de skal hemmeligholde både sine identiteter og
veien til hulen. Men de trenger allikevel Batgirl til å bli med på å ta
skurkene. Da kan en meget interessant ting nevnes: De tre skal inn i
Batmobilen, men bilen har bare to seter, så Batgirl og Robin er nødt til å dele
plass. Batman vil gasse henne bevisstløs for at hun ikke skal vite veien til
flaggermushulen. Altså holder de en kvinnelig medhjelper utenfor i stor grad,
mens Alfred gjør det han kan for å ta vare på henne- dette skjuler han for
Batman og Robin. Det er egentlig et dobbeltspill som Alfred driver med, for å
vie henne inn.
Uten at Bruce Wayne vet at hun er Batgirl, er Barbara og Bruce på
flere stevnemøter sammen (Foto: 20th Century Fox).
Denne Batgirl var et såpass stort trekkplaster at hun som Barbara
(ikke som Batgirl) skulle være Waynes nye «love interest» i stedet for
Catwoman. Dette fordi at Julie Newmar har sluttet som Catwoman, og at Eartha
Kitt har overtatt. Bruce og Barbara er nemlig på flere stevnemøter sammen. Til
tross for at Barbara er en slags «love interest», får hun (som Batgirl) ikke
lov til å bli med inn i flaggermushulen.
I seriens aller siste episode (sesong 3, episode 26: «Minerva,
Mayhem and Millionaires»), er det fortsatt kun Alfred som kjenner Batgirls
hemmelige identitet. Dessverre ble denne serien kansellert før Batgirl kunne få
utfolde seg skikkelig.
Politisjef James Gordon
(Foto:20th Century Fox)
James
Gordon-skuespilleren, Neil Hamilton, tar sin rolle ganske alvorlig, og er
ganske stiv og stram, noe overdrevet, slik at det blir komisk. James Gordon
sier at han ikke ønsker å finne ut av hvem Batman er under masken. Allikevel er
det ganske parodisk utført, hvordan Gordon aldri klarer å innse at Wayne er
Batman, mer om dette senere.
Butleren Alfred
(Foto:
20th Century Fox)
Han
spilles av Alan Napier, og før «Batman» hadde han spilt Sherlock Holmes- noe
som kommer godt med når han stepper inn som detektiv. Alfred Pennyworth er
faderlig, høflig, dannet og en utmerket butler. Men han er overhodet ikke til
pynt: Ingen av de kriminelle vet hvem han er, derfor kan han ved flere
anledninger være privatdetektiv og gå undercover. Dessverre har det skjedd at
skurkene har tatt ham til fange, men selvsagt blir han da befridd av Batman og
Robin. I sesong 2, episode 22: «The Joker’s Provokers»: Mens Batman har sin
Batmobil, har Alfred sin ‘Alf-Cycle’ som han sykler til byen med. I denne
episoden kledde Alfred seg ut som en barsk nattevakt, og slo på amerikansk
aksent. Og han var såpass tøff, at han klarte å avlede Jokeren før Batman og
Robin tok over! I sesong 2, episode 48: «The Joker’s Epitaph» er Alfred mer enn
en undecover-agent, der han faktisk kler seg ut som Batman, med Wayne vedsiden
av ham, slik at ingen skurker skal tro at Wayne er Batman.
Tante Harriet Cooper
Tante
Harriet Cooper, spilt av Madge Blake, er en eldre kvinne som assisterer
butleren Alfred. Men hun er den eneste, på Wayne Herregård, som holdes utenfor
Batmanoppdragene. Hver eneste gang Bruce og Dick må løpe av gårde for å kle seg
om som Batman og Robin, lyver de til henne og sier de skal ‘på fisketur’ og
noen få andre lignende unnskyldninger. Tante Harriet fremstilles veldig
moderlig og pedagogisk, og er med på å gjøre serien familievennlig. Men
dessverre er tante Harriet veldig godtroende, og klarer aldri å tenke seg til
at Bruce og Dick er Batman og Robin. Selv om Alfred hvisker «Batphone» til
Bruce, med Harriet ganske nærme.
DE ULIKE SKURKENE
Spesialfengselet
Arkham kom ikke før i Batman nr.258, 1974. (Greenberger 2008, s. 10). Før dette måtte skurkene sendes til Gotham
State Penitentiary, men dette fengselet hadde en lignende
rehabiliteringsfunksjon i serien, der ledelsen i fengselet brukte pønologiske
metoder. Pønologi er læren om hvordan man behandler innsatte i fengsler (Store
Norske Leksikon 2017). Ikke nok med dette, for i sesong 3, episode 23: «I’ll Be
a Mummy’s Uncle», er William McElroy (King Tut) på en psykiatrisk anstalt i
Gotham, Mount Ararat Hospital. Arkham
var ment til å behandle de skurkene som var psykotiske, men disse ulike
institusjonene var altså forløpere til Arkham. Bruce Wayne har sympati for
visse kriminelle. Hans stiftelse Wayne Foundation, har satt av økonomiske
midler til de menneskene som har havnet på skråplanet og den kriminelle
løpebane- dette for å hjelpe dem videre. Den unge kvinnelige studenten som ble
lokket av Jokeren, til å stjele dokumenter fra Universitetet (sesong 1, episode
15: «The Joker Goes to School»), fikk et spesialtilbud fra Wayne Foundation i
stedet for ordinært fengsel. Samme gjelder for Professor William McElroy, fordi
han var en redelig mann som sto på lovens side, før det rablet for ham og han
ble til King Tut.
Et
mønster i denne serien, er at det alltid er noen damer som er blant
medhjelperne til superskurkene. Og når superskurkene arresteres, skifter damene
mening og blir tiltrukket av Batman i stedet. Disse damene finner Batman ganske
sjarmerende og stilig, og har nå kuttet ut all form for kriminalitet.
Et
minus, er at ingen av superskurkene har noen bakgrunnshistorie. Når for
eksempel en ukjent superskurk, som til og med ikke er hentet fra Batmanbladene
(for eksempel den perifere cowboyen Shame), opptrer i en episode: James Gordon
i politiet snakker som om at alle
skurkene burde være kjent for de fleste.
Jokeren
(Foto:
20th Century Fox)
Cesar
Romero er en til tider skummel Joker, med sin væremåte og latter. Det store
minuset, er at Romero nektet å barbere bort sin bart, som de måtte male over.
Man ser en tydelig overmalt bart. Ser man bort fra ‘bart-komplekset’, er Romero
en bisarr Joker, og utfører det på en god måte. Som de senere filmene med
Jokeren, Tim Burtons «Batman» (1989) og Christopher Nolans «The Dark Knight»
(2008), sender Jokeren, også her, ut skremmende TV-sendinger til alle
innbyggere i Gotham. Det som skiller Jokeren fra de senere filmene med ham, er
at han i denne TV-serien ikke dreper. Men han har allikevel selektiv arroganse:
Jokeren samarbeider med Pingvinen, men han er bare ute etter å berge sitt eget
skinn. For i sesong 2, episode 37: «The Zodiac Crimes»: Jokeren stikker av når
Pingvinen er fanget av Batman og Robin. Batman sier da
til Pingvinen: «There is never honour among thieves»
Uansett
om Pingvinen og Jokeren samarbeider godt eller dårlig, så krangler de alltid.
Og Jokeren er ikke interessert i å ta vare på sine samarbeidspartnere, heller
ikke om de blir fanget.
I
sesong 1, episode 15: «The Joker Goes to School», oppsøker Jokeren universitetet i Gotham og har plantet fullt av
sølvmynter i automatene. Når studenter skal kjøpe seg en brus, kommer det ingen
brusflaske ut, men i stedet sølvmynter. Dette blir populært blant studentene.
Batman tilkalles, og sier til studentene: «Nothing in life is free!», og
advarer dem sterkt mot å la seg friste av Jokeren. Ikke overraskende har en ung
kvinnelig student latt seg friste, og hun har stjålet eksamenspapirer fra
Universitetet, for til gjengjeld å bli skjemmet bort av Jokeren: Han gir henne
dyre klær og parfymer. Baksiden av medaljen var at hun ble forgiftet av Jokerens
parfyme til slutt. Slik behandling av kvinner gjentar Jokeren stadig, i denne
serien: Han forfører kvinner, for deretter å svikte dem.
Budskapet
fra Batman er klart: Ingenting i livet er gratis, og det er kun på den ekte og
redelige måten at man oppnår suksess og fremgang i livet.
Riddler
Frank
Gorshin som Riddler (Foto: 20th Century Fox)
Riddler,
spilt av Frank Gorshin, utfører sin rolle markant. Han er en uhyggelig og
utspekulert skurk. Ved de episodene der Riddler opptrer, legges det vekt på
ganske avanserte gåter, noen ganger i form av rim. Han tar seg selv veldig
høytidelig: I sesong 1, episode 11: «A Riddle a Day Keeps the Riddler Away», kidnappet
han en utenlandsk konge. Og når hans kvinnelige medhjelper faller for denne
elegante kongen, blir Riddler rasende: Han har selv utnevnt seg som den største
kongelige, «The Prince of Puzzler». Riddlers medhjelpere i sesong 1, episode 12: «When the Rat’s Away, the
Mice Will Play» er «The Rats», som
alle går kledd i hettegensere. Slu er Riddler, som kaller dem for gnagere. Og
han godtar ikke forsinkelser eller latskap. Hvis noen av dem finner på å sove i
arbeidstiden, skriker Riddler ut: «Sleep on your own time!»
De
gangene Robin er fanget av Riddler, kan man tydelig se at Robin er
ukomfortabel. Riddler var ganske slem mot Robin i denne serien, der han spøkte
og skremte.
Riddler
er, i denne serien, faktisk den mest grusomme. Verre enn Jokeren. Frank Gorshin
tolker rollen på en grusom måte: I sesong 1, episode 24: «Give ‘em the Axe»,
ønsker han faktisk å drepe Batman og Robin, når han har satt opp en felle for
dem. Denne fellen er laget slik at Batman og Robin senkes gradvis ned i et kar
med kokende syre. Dette er et av de mest voldelige innslagene i denne serien.
Dette ble for sterkt for Riddlers kvinnelige assistent, men han sier at hun er
for myk. Igjen skremmer Riddler en fastbundet Robin. Noe som forsterker
Riddlers grusomme væremåte, er hans grandiose fabuleringer over antikke
krigsvåpen på et museum, også giljotin.
John
Astin som Riddler (Foto: 20th Century Fox)
I
sesong 2, episode 45: «Batmans Anniversary» og episode 46: «A Riddling
Controversy» er det John Astin som
spiller Riddler. Astin følger åpenbart manuset etter punkt og brikke. Men
Astins tolkning er mye mildere og roligere enn Frank Gorshins tolkning av Riddler,
der Gorshin er ganske vittig og sprø. Men selv om Astin har en mildere
væremåte, er han allikevel fæl der han setter opp de obligatoriske fellene for
Batman og Robin.
Mr. Freeze
George
Sanders som Mr. Freeze (Foto: 20th Century Fox)
Skuespiller
George Sanders var den første til å spille Mr. Freeze (sesong 1, episode 7
«Instant Freeze» og episode 8: «Rats Like Cheese»). Han snakker med tysk
aksent, og har stive og mekaniske kroppsbevegelser. Han må ha det ekstremt
kaldt for å overleve, men det samme gjelder ikke for hans medhjelpere. Derfor
har hovedkvarteret hans både kalde og varme soner. Selv om denne Mr. Freeze
kjemper mot Batman, fremtrer han som reflektert og sammensatt. Han behandler
Batman med respekt selv om de er fiender, og er ikke ute etter å drepe ham slik
som de andre skurkene. Batman har i denne episoden valget mellom å komme ut av
varmesonen for å ta Mr. Freeze i kuldesonen, selv om han holder på å fryse seg
i hjel. Mr. Freeze viser Batman medfølelse og empati der han holder på å fryse
seg i hjel, og er såpass sjenerøs at han vil servere ham mat. Av alle de skumle
dødsfellene som Batman og Robin ble utsatt for, er denne episoden med George
Sanders som Mr. Freeze, et unntak.
Otto Preminger som Mr. Freeze (Foto: 20th
Century Fox)
I
sesong 2, episode 19: «Green Ice», kommer en ny Mr. Freeze, spilt av Otto Preminger. Også han med tysk
aksent og mekaniske bevegelser. Denne Mr. Freeze er ikke sentimental slik som
George Sanders, for Premingers rolletolkning er ganske ufyselig: Han har
kidnappet Miss Iceland fra en skjønnhetskonkurranse, og han tvinger henne til å
bli hans kone. Han tror at hun blir mer medgjørlig hvis hun fryses ned til å
bli akkurat som ham; et ismenneske som er nødt til å leve i kuldegrader. Denne
Mr. Freeze har en annen virkelighetsforståelse, siden han tror han kan skape
sin egen drømmekvinne. Han har medhjelpere som kalles for ulike
kuldekarakteristikker: Alt fra ‘Chill’ til ‘Shivers’.
Eli Wallach som Mr. Freeze (Foto: 20th Century Fox)
I sesong 2, episode 59: «Ice Spy» og episode 60 «The Duo Defy» får
vi en tredje Mr. Freeze, spilt av Eli Wallach. Den ondeste Mr. Freeze, siden
han kidnapper en forsker og sperrer ham inne i et kjølerom, og at han er villig
til å ofre sitt kjæledyr, en sel, til fordel for sin mesterplan: Å fryse ned
hele Gotham med en iskanon. Wallach tilfører sin rolletolkning med et hissig og
rødt temperament. Heldigvis overlevde selen, siden de godhjertede Batman og
Robin tok hånd om den.
Pingvinen
(Foto:
20th Century Fox)
En
ganske interessant karakteristikk ved Pingvinen, spilt av Burgess Meredith, er
at han hever seg over de småkriminelle. Simple butikktyverier, er for Pingvinen
lavkultur å regne. For han er nemlig en aristokratisk hvitsnippforbryter. Han sier selv,
i sesong 1, episode 3: «Fine Feathered Finks»: «I am an aristocrat of crookery
(…) No, I must devise something royal,
unsuspected, sensational. » Og dette følges opp, for han ble senere en ganske
sofistikert forbryter. I sesong 1, episode 21: «The Penguin Goes Straight» vil Pingvinen lure alle i Gotham til å
tro at han er en lovlydig borger. Men innerst inne er han fremdeles den samme
sleipe skurken. For han bruker sine medhjelpere til å arrangere ulykker, der
han selv leker helten og redder ofrene. Pingvinens medhjelpere går kledd i hatt
og svarte klær, og har gensere med fuglenavn, alt fra Dove (due) til Eagle
(ørn). I sesong 2, episode 17: «Hizzoner
the Penguin» vil Pingvinen igjen lure hele Gotham til å tro at han er blitt en
lovlydig borger. Igjen arrangerer han ulykker, der han selv spiller helt. For i
denne episoden vil Pingvinen bli borgermester. Pingvinens opposisjon oppfordrer
Batman til å stille som motkandidat til Pingvinen. Kontrasten er klar:
Pingvinen har et fyrverkeri av et kampanjeshow, der Batmans valgkampanje-taler
er tørre og saklige (noen sovnet). Det tar ikke lang tid før Pingvinens onde
agenda gjennomskues.
Ikke
bare spilte Meredith senere Rocky Balboas (Sylvester Stallone) trener i
Rockyfilmene, for i sesong 2, episode 18: «Dizzoner the Penguin» har han en
boksehanske på tuppen av sin paraply, som han slår ned folk med. Slu som
Pingvinen er, slår han ned sine egne medhjelpere, bare for å spille god borger.
Han skulle ikke bare prøve seg som borgermester, men også restaurantsjef og
filmregissør (han ville lage en film der Batman og Robin skulle drepes foran
kamera- dog et mislykket karrierevalg.)
Catwoman
Julie
Newmar som Catwoman (Foto: 20th Century Fox)
Julie
Newmar var den aller første Catwoman på ekte film, og dukket opp i sesong 1, episode
19: «The Purr-Fect Crime». Catwoman
har riktignok medhjelpere, men de skal ALDRI få dele med henne, etter at hun
har stjålet smykker og penger. Ikke nok med det, hun kan også gasse dem
bevisstløse hvis hun er lei av dem eller ikke trenger dem mer.
Det
skjedde to ganger at Catwoman, med sitt tyvegods, var i ferd med å ramle utfor
et stup. I sesong 1, episode 20, «Better Luck Next Time» ramlet hun utfor
stupet med tyvegodset. Men fordi katter har ni liv, så overlevde hun dette. Men
i sesong 2, episode 4, «The Cat and the Fiddle», er hun blitt klok av skade og
kastet tyvegodset for å bli berget av Batman- i stedet for å ramle ned stupet
med pengene.
Catwoman
er overhodet ikke ute etter å drepe Batman og Robin, hun har nemlig følelser
for Batman. Hun satte opp en felle for dem, to pressende vegger med pigger til
å spidde Batman og Robin. MEN: Batman kjente etter, og så at det var myke
gummipigger! Selv om Catwoman setter opp feller for dem, er hun mye snillere
enn Riddler, for det ser ut som om at hun har i kortene at de skal komme seg
løs. Og ved flere anledninger flørter hun med Batman. I sesong 2, episode 30:
«The Bat’s Kow Tow» prøver Catwoman å skyte Batman, men hun klarer det ikke,
for hun er forelsket i ham. I stedet kysser de, og akkurat som i tegneseriene
har Batman og Catwoman en skjult romanse. Akkurat som i tegneseriene på
50-tallet og 60-tallet, ble Batgirl og Batwoman introdusert for å være
kvinnelige innslag, og for å sette i gang en romanse med Batman og Robin. I
denne serien var Julie Newmars Catwoman i en romanse med Batman. Men Robin
skulle også ha et noe lignende forhold: For en ung jente i rosafarget
kattedrakt, ved navn Pussycat, blir Robins kortvarige flamme. (Episode 40: «That Darn Catwoman» og
ep. 41: «Scat! Darn Catwoman»)
Pussycat,
spilt av Lesley Gore, som var Robins kortvarige flamme (Foto: 20th Century Fox)
En
kontrast er at mens Batman og Robin er solidariske støttespillere, er det et
hierarki mellom Catwoman og Pussycat, der Catwoman gir henne klare ordre og er
sjefete. Ikke nok med dette, for Catwomans mannlige medhjelpere kalles for
tabbies (Hentet fra katterasen Tabby).
Julie
Newmars Catwoman er altså ikke ute etter å drepe Batman og Robin, selv om hun
setter opp feller for dem hver gang de møtes i serien. Kanskje er hun heller
ute etter en katt-og-(flagger)mus lek?
Eartha
Kitt som Catwoman (Foto: 20th Century Fox)
I sesong 3, episode 14:
«Catwoman’s Dressed to Kill» er Eartha
Kitt den nye Catwoman, og hun er like listig og elegant som Julie Newmars
Catwoman. Men Kitts tolkning av henne er ondere, for eksempel er hun en bitter
fiende av Batgirl, der Catwoman setter opp nådeløse feller for henne. Som at
dette ikke er nok, hveser Catwoman til henne gjentatte ganger. Batman har ingen
romantiske følelser for Kitts Catwoman, han er nå heller interessert i Barbara.
TV-SERIENS VIRKEMIDLER, OG
TOLKNINGSMULIGHETER
Kulisser
Viktig
om Gotham City, er at det er langt fra Burtons senere skildring av den- faktisk
er det stikk motsatt: All utendørsfotografering er av gjennomsnittlige
bygninger og skyskrapere på strålende solskinnsdager. Selvsagt er det ikke en
eneste gotisk katedral der.
Allikevel
er det her et unntak med kulisser: For eksempel i sesong 1, episode 4: «The
Penguin’s a Jinx», der Pingvinen skal tas, er det gode kulisser. Det skal
forestille natt i Gotham, med orange belysning. Allikevel er det langt fra
Burtons kulisser, og man ser at det ikke er ekte bygninger. Men kulissene i
denne episoden, om natten, er utført på en god måte.
I
sesong 3, episode 10: «Surf’s Up! Joker’s Under» er et annet eksempel: I Gotham
er Batman og Robin på en eksotisk badestrand for å ha en surfekonkurranse med
Jokeren. Dette ser ut som 60-tallets svar på Baywatch, og at noe slikt kan være
i en Batmanserie er rimelig malplassert.
De
hadde også et ganske stort budsjett, som gikk med på å rigge til monumentale interiørkulisser.
Til 60-tallet å være, kunne det sikkert virke overdådig- men etter dagens
målestokk virker kulissene ganske dårlige. Kanskje var det derfor Tim Burtons
Batmanfilm fra 1989, skulle overgå dette hundre ganger bedre? Burtons
Batmanfilm fra 1989 vant nemlig Oscar, for beste kulisser.
Spesialeffekter og billige triks
I
episodene fra sesong 1, episode 7 «Instant Freeze» og episode 8: «Rats Like
Cheese» er det benyttet et billig filmtriks: Mr. Freeze har satt opp en felle
for Batman, der han har valget mellom å forbli i en varm sone, eller å fange
Mr. Freeze i et ekstremt kaldt kulderom.
(Foto:
20th Century Fox)
Der
er de varme sonene filmet med røde kamerafiltre, mens de kalde sonene er filmet
i sin opprinnelighet med frost og kald røyk. Når Mr. Freeze fryser ned folk med
sitt gevær, brukes et billig filmtriks: Man kan tydelig se at de har lagt to
bilder oppå hverandre: De nedfryste folkene er fotografier som er lagt oppå
bakgrunnen i levende film. Og fotografiene har en hvit animert ring rundt
kantene. Når Batman tar frem et av sine mange redskaper, her en laserpistol, er
et annet billig triks benyttet: En gul tegnefilmstrek skytes ut av pistolen. I
dag brukes Computer Generated Images (CGI) til slike ting, men det hadde de
ikke på 60-tallet.
Noe
latterlig ved draktene til Batman og Robin, er at de kan gjøres til
motstandsdyktige mot alt: Draktene kan tåle syrebad, Mr. Freeze sitt frysegevær
og mye mer. Allikevel er det snakk om bomullstrikot. Fra og med
Burtonfranchisen virker dette mer logisk, siden Batman har på seg en robust
rustning.
I
stedet for å samle hundrevis av statister for deretter å filme dem (kanskje de
ville spare utbetalingene til statister), var at de hadde hentet et klipp fra
arkivet sitt, der hundrevis av ekte folk står samlet. Dette synes godt, fordi
at arkivklippet av ekte folkemengder er kornete og slitt, mens kryssklippingen
til scener med Batman og Robin er krystallklare. For eksempel i sesong 1,
episode 8: «Rats Like Cheese» er
Bruce og Dick på en baseballkamp. I stedet for å samle hundrevis av publikum,
har de limt inn et klipp fra en ekte baseballkamp. Dette er selvsagt
kostnadsbesparende, men minuset er at det hele røpes av bildekvaliteten.
I
sesong 3, episode 25; «The Entrancing Dr. Cassandra», der Cassandra skal
organisere alle de kjente skurkene for å ta Batman: Jokeren, Pingvinen,
Catwoman, Riddler, King Tut, Egghead. Men ingen av disse skuespillerne var
tilgjengelige da, siden sesong 3 nærmet seg slutten. Vi ser alle skurkene
bakfra, der de sitter på sine stoler. Men når Catwoman og Pingvinen snur på
hodene sine, ser vi tydelig at helt andre skuespillere vikarierer for dem.
Cassandra hadde evnen til å gjøre ting usynlig. Og da Batman, Robin og Batgirl
skulle slåss mot dem, ble alle skurkene usynlige. Som at dette ikke er nok, må
lyset skrus av for å gjøre det enklere for heltetrioen å banke dem. Vi ser en
fullstendig mørklagt scene med «Pow» og «Bang».
Klare parodiske grep
I
den aller første episoden i sesong 1: «Hi Diddle Riddle», markeres sterke
parodiske grep, og ganske interessant er dette: Batman og Robin tar turen til
et diskotek for å etterforske Riddlers mulige medsammensvorne. Men dørvakten
nekter Robin å gå inn, fordi han er mindreårig. Da må Robin bli igjen i bilen,
mens Batman ordner sitt ærend der inne. Som det gode forbildet Batman er,
drikker han ikke alkohol. Men: En appelsinjuice. Dessverre var juicen
forgiftet, noe som fører til at Batman på diskoteket, gjør de underligste
fox-trot bevegelser. Disse dansegrepene kalles for ‘Batusi’. Catwoman har sin
egen variant av dette, ‘Catusi’, (sesong 2, episode 3: «Hot off the Griddle»).
Men siden juicen var forgiftet, besvimer Batman på dansegulvet! Når Batman
kommer til seg selv igjen, raser han mot Batmobilen, men Robin var kidnappet.
Av ren fortvilelse prøver Batman å starte motoren, men politiet nekter ham å
kjøre siden de ser han er beruset.
Noe
ganske komisk med kommunikasjonen mellom Batman og politiet, er dette: Den røde
telefonen tas alltid av Alfred. Da hører politiet stemmen til Alfred, men
skjønner politiet at de da snakker med butleren til Wayne? Videre kommer Wayne
til telefonen, og han legger ikke mye anstrengelser i å gjøre om stemmen,
faktisk så snakker han helt normalt. Og når Wayne er med gjester i herregården,
kan Alfred hviske «The Batphone, sir» til ham. Saken er, at hvis det var så
viktig å hemmeligholde Batmans sanne identitet, ville nok Alfred aldri ha
snakket i telefonen, for så å hviske til Wayne. Selv om folk hvisker, går det
an å høre hva som sies- i hvert fall hvis man står nærme nok! I sesong 2,
episode 27: «The Penguins Nest», er tilfeldigvis både Wayne og Gordon på samme
restaurant. Wayne har snappet opp at Gordon skal ringe til Batman i
restaurantens telefonkiosk. Da lister Wayne seg av gårde til telefonkiosken
vedsiden av, og klarer (på et eller annet merkelig vis) å ta telefonen som
Gordon ringer til. Og det absurde: Wayne er i telefonkiosken vedsiden av Gordon,
uten at Gordon ser ham. Og begge snakker til hverandre, uten at Gordon skjønner
at samtalepartneren er bak ryggen hans. I sesong 2, episode 50: «Batman
Displays His Knowledge», har Gordon en liten mistanke om at Wayne er Batman,
men dette skjer: Batman står ved Gordons side, der Gordon ringer til Wayne. Da
er det butleren Alfred i flaggermushulen som taster på en datamaskin som er
koblet til telefonen, slik at Alfreds datatasting gjengir Waynes stemme. Men
noe latterlig er at denne stemmegjengiveren fra supercomputeren, gir fra seg en
dårlig og treg robotstemme. Allikevel går Gordon fem på. Gordon hører Waynes
stemme i telefonen, mens Batman står ved hans side, og da har politiet slått en
slik mistanke fra seg. I denne serien
er politiet godtroende. Men Politisjef Gordon er ikke slik i tegneseriene, der
er han en veldig intelligent politimann, og det er heller slik at Gordon ikke er interessert i å finne ut av hvem
Batman er under masken. Tegneserienes James Gordon har ingen humoristiske
karakteristikker slik som i denne TV-serien.
Samfunnsspeiling
Fordi
at farge-TV hadde vært ute en stund på 60-tallet, utnyttet produsentene dette.
Dette var første gang at Batman på film kom i farger, og de eksperimenterte med
knallfarger og pastellfarger på kostymer, rekvisitter og kulisser. Serien var nemlig
inspirert av Pop-Art, da kan nevnes Roy Lichtensteins og Andy Warholes
malerier. Interessant er at disse kunstnerne kunne bruke utklipp fra
tegneserier, der noen av maleriene deres kanskje var tatt fra selveste Batmantegneseriene.
Og dette før denne TV-serien.
«Hopeless»
(1963) av Roy Lichtenstein, en pionér innen Pop Art (Foto: Wikimedia)
I sesong 3, episode 7: «Louie, the Lilac» skildres det et
samfunnsaktuelt tema, nemlig datidens hippier med sin Flower Power-bevegelse.
Og selv om Barbara «Batgirl» Gordon har en tidligere venninne som har blitt til
en hippie, tar hun avstand fra dem- hun er mer en konservativ type.
Det
at politisjef Gordon hele tiden går til den røde telefonen, kan være en
referanse til der USAs presidenter, under den kalde krigen, alltid hadde en rød
knapp de kunne trykke på- om det skulle bli atomkrig.
(Foto:
20th Century Fox)
Didaktisk, eller ikke didaktisk?
I
litteraturen opp gjennom tidene, er det særlig i barnebøker brukt didaktiske
virkemidler. Dette er måter å oppdra barna på, og det kunne være overdrevent
moraliserende (Tenfjord og Bache-Wiig 2017). Carlo Collodis «Pinocchio» fra
1883, er et sterkt didaktisk verk, og kan etter dagens målestokk virke for mye
moraliserende. I dag er slik form for moralisering i litteraturen lite brukt (Von
der Fehr 2017). Men Batman TV-serien kunne faktisk ha elementer av slik
didaktikk, selv om det i en viss grad kan virke som det motsatte.
Batman,
Robin og senere Batgirl, havnet i skumle dødsfeller, i så å si hver eneste
episode. Dette var elementer ved serien, som til og med etter dagens målestokk,
er upassende for barn. Et annet upassende aspekt for barn, var den
obligatoriske slåsskampen med ‘Pow’ og ‘Bang’. I sesong 1, episode 24: «Give
‘em the Axe» har Riddler satt opp en felle for Batman og Robin, der de senkes
gradvis ned i et kar med kokende syre. Selvsagt kom de seg løs og overlevde,
men med slike elementer ved serien, da kan det virke forståelig hvorfor NRK, i
1990, kansellerte sendingen før de ble ferdig med første sesong; det kunne
kanskje bli for mye med alle dødsfellene Batman og Robin ble utsatt for.
Men,
til tross for dødsfellene (som de alltid kom seg løs fra) er det så å si ikke
et eneste drap i denne TV-serien, hvis vi ikke skal regne med de som gasses ned
(om alle overlevde de mange
gassingene, vites ikke).
Ser
man bort fra disse slåsskampene og dødsfellene, har serien mye
familievennlighet og sjarm. Ikke minst var Batman og Robin gode forbilder: De
drakk aldri alkohol, men melk i stedet. De brukte bilbelte, og betalte
parkeringsavgift med begrunnelsen at de ville bidra til samfunnet. De
inspirerte barn til å løse vanskelige gåter.
Dick
Grayson skulle inspirere barn til å fordype seg i ulike disipliner, her
sjakkspill (Foto: 20th Century Fox)
Et
annet oppdragelses-didaktisk aspekt i mange av episodene, er der Dick Grayson,
i herregården, gjør studier i mange ulike disipliner: Han kan lære seg ulike
språk, spille piano, se i stjernekikkert, spille sjakk, lære om geografi. Wayne
oppmuntrer Grayson i dette, og sier at disse ulike disiplinene er en vei til
fred mellom menneskene. Altså, at de bruker bilbelte, drikker melk i stedet for
alkohol, at de inspirerer barn til å fordype seg i vitenskapsgrener og løsning
av gåter, det kan man si er didaktisk. Allikevel frigjør serien seg noe fra
dette med all gladvolden, noe som til og med førte til NRK sin kansellering av
serien. Hadde denne serien blitt sendt på TV i dag, selv av NRK, tror jeg ikke
at den ville blitt kansellert, og heller ikke at foreldre hadde sendt inn
klagebrev. Dette fordi at mye har forandret seg siden 1990, og at mye er
akseptabelt å sende på TV i dag- med mindre det er noe skikkelig grusomt. Men Batman TV-serien var opprinnelig noe som barn
og foreldre hygget seg med foran amerikanske fjernsyn på 60-tallet. Og det er
noe som mange folk rundt om i verden har et forhold til.
Til slutt
De
mest trofaste Batmanfans som tviholder på den mørke versjonen av ham, har
ifølge Reinhart (2013, s. 59-75), vært ganske arg på 60-tallets Batman
TV-serie. Og selv om noen av kritikerne ikke er klar over det, så kan man
egentlig ikke skylde på denne TV-serien. Fargerikt og komisk har det vært mye
av i 50-tallets Batmantegneserier. Og til og med i dag har vi en egen
tegneserie kalt «Batman ‘66» som nettopp baserer seg på denne TV-serien. I
1989, med Burtons Batman, var 60-tallsserien en stor skam. Men senere, og frem
til i dag, er Adam Wests tolkning av Batman blitt mye mer akseptabelt, og Adam
West og Burt Ward har flere ganger deltatt på den amerikanske
tegneseriefestivalen Comic Con. Det finnes mange måter å skildre Batman på, han
har tross alt vart siden 1939.
(Foto:
20th Century Fox)
Kilder:
Bøker:
Daniels, L. (1999) Batman-
The Complete History. San Francisco: Chronicle Books.
Greenberger, R. (2008) The Essential Batman Encyclopedia. New York: Titan Books.
Reinhart, M. (2013) The Batman Filmography. Second edition. North Carolina: McFarland
Avisartikler:
Kongsberg, F. (1990). Trodde han kunne fly. VG (3.
mars 1990, side 7)
Oppslagsverk:
Bache-Wiig, H. og Tenfjord, J. (2017). Barne- og Ungdomslitteratur. Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/barne-_og_ungdomslitteratur
Store
Norske Leksikon (2017) Pønologi.
Hentet fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/p%C3%B8nologi
Von der Fehr, D. (2017) Carlo Collodi. Hentet
fra Store Norske Leksikon: https://snl.no/Carlo_Collodi
