Ny bok om Batman, nå i salg

 

Omslaget til min bok

Jeg har den siste måneden, i juli 2018, debutert med en fagbok om Batman. Skriveprosessen har vært krevende; Jeg har brukt et helt år på å samle sammen fagbøker, norske og utenlandske tidsskriftartikler. OG: Jeg har gjort et dypdykk i over to tusen siders Batman-hefter (perioden fra 1939 til 1945, seks hele år). Dette er en bok for alle som vil lære om tegneseriehistorie. Like mye er det en bok for de som vil fordype seg i selveste Batmans tegneseriehistorie! Den finnes i enhver norsk nettbokhandel, og koster 299 kroner.

Dette ble min aller siste blogg-artikkel. Jeg har siden våren 2016 skrevet 55 artikler om Batman. For de av dere som nettopp har oppdaget min blogg, kan dere få mye spennende lesning om Batman. Dette er som sagt min siste blogg-artikkel, og heretter tar jeg betalt for å skrive. Men jeg har allikevel planer om å skrive flere bøker i fremtiden.

Jeg avslutter med et visdomsord fra Konfucius: «Hver dag skal du legge en stein på samme plassen. Til slutt vil du få et fjell.»

Tittel: Anti-Depresjonens Batman

Forfatter: Lars Bendik Klev Furnes

Forlag: Kolofon

Utgitt år: 2018

 

 

 

 

Anmeldelse av filmen «Batman: Gotham by Gaslight» (Sam Liu 2018)

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

«Gotham by Gaslight» er opprinnelig et tegneseriealbum fra 1989, av forfatter Brian Augustyn og tegner Michael Mignola. Fortellingen dreier seg om en alternativ historie om Batman, som like etterpå fikk vignetten Elseworlds. Elseworlds er en serie som DC har, og meningen er at forfattere kan få være kreative med alt fra Supermann til Green Lantern, og lage for eksempel en Batman i vikingtiden («Destiny» (Bo Hampton 1993)), Batman mot sjørøvere («Leatherwing» (Chuck Dixon 1994)), vampyr-Batman («Crimson Mist» (Doug Moench 1998)), og i denne anmeldelsen: Batman lever på 1800-tallet og kjemper mot Jack the Ripper. Det kom en oppfølger, «Master of the Future» (Brian Augustyn og Eduardo Barretto 1991), men den anmeldte filmen har bare en brøkdel av referanser til denne.

 



 

 



Her, fra den norske utgaven. Da de kalte ham Flaggermusmannen.

Det er også den eneste gangen i Norgeshistorien at Batman blir kalt for Flaggermusmannen. Enten het han Lynvingen eller Batman, men den norske oversettelsen ligger i min gode samling, og der kan det dokumenteres at de kaller ham Flaggermusmannen. Prisverdig er illustrasjonene av tegner Michael Mignola og fargelegger David Hornung: Det er påfallende likt stilen til tegner David Mazzuchelli og fargelegger Richmond Lewis fra Millers «Batman: Year One» fra 1987. Såpass at man kan lure på om det er en forløper til den.

Men for de som ikke har lest tegneseriealbumet «Gotham by Gaslight», kommer det derfor et kort resymé:

I 1889 er Bruce Wayne på en tur i Europa som slutter i Wien. Der studerer han under selveste Dr. Sigmund Freud. Wayne har oppsøkt Freud, fordi han vil bearbeide den traumen å få oppleve å se sine egne foreldre bli drept av en raner. Så vil Wayne tilbake til Gotham. På fergen hjemover møter han Jacob Packer, en god venn av Bruces far. Wayne ser at de lovløse tilstandene i Gotham trenger en opprydning. Han begynner herved sitt korstog som Batman. Men så kommer noe mye verre enn simple kjeltringer: Nemlig en grusom seriemorder som dreper kvinner ute i gatene om nettene. Drapsmønsteret er ganske likt som metoden til Jack the Ripper i England, noe som dessverre er tilfellet. Politiet ser at de står overfor samme gjerningsmann. Og nå trengs Batman mer enn noen annen. Men det er bare det at innbyggerne i Gotham er redde for einstøinger som driver på om nettene. Uansett om de er snille eller ikke. Derfor har innbyggerne en tendens til å sammenligne Batman og Jack the Ripper. Men så får folk med seg at Bruce Wayne alltid er borte om nettene. Og da begynner politiet å yppe seg: De har en ransakelse i Waynes herregård, og finner en blodig kniv en eller annen plass. Om kniven er plantet av korrupte politimenn, vites ikke. Og det er denne kniven som får Wayne arrestert. Men politimannen Gordon følger ikke strømmen! Han skjønner at Wayne er helt uskyldig, og besøker ham i fengselet for å gi ham all fakta om Ripper-saken. Dette for i all hemmelighet å la Wayne etterforske for Gordon. Men også for at Wayne skal vite såpass mye om mordene at han har sterkere alibi for å forsvare seg i retten. Wayne leser og leser natt inn og natt ut, og så knekker han koden: Han ser en sammenheng mellom kniven og Jacob Packer. Så kommer Alfred og hjelper ham med å rømme. Batman skal ta saken i egne hender. Så, i en skjebnesvanger konfrontasjon, står Batman overfor Jacob Packer. Morderen forteller hvorfor han drepte kvinnene: De minnet ham sånn om en kvinne han hadde drept for mange år siden sammen med hennes ektemann: Martha Wayne var i veldig godt humør og lo mye. Men Jacob hadde en vrangforestilling om at Marthas latter var ment som mobbing! Han klarte aldri å glemme denne kvinnelatteren, og derfor måtte han drepe de kvinnene som minnet om henne. Ser vi nå på Jacob Packers ufyselige side som han har holdt skjult, så kan det tolkes som misogynistisk. Misogyni er hat eller sterke fordommer mot kvinner. Jack the Ripper var mest sannsynlig en kvinnehater, siden han var så grusom mot en rekke uskyldige kvinner. Bruce Wayne fikk nå en dobbel tilståelse, at Jacob hadde drept både kvinnene og hans egne foreldre. Politiet ankom og skjøt Jacob, siden han angrep Batman med kniv. Nå ble Ripper-saken oppklart, og Gordon anerkjente Batman som en lovens håndhever.

Anmeldelse av filmadaptasjonen

For å gjøre kort rede for handlingen: Gotham City, i Victoriatiden. Gothams byråd har nettopp åpnet en gigantisk bypark som de har investert store summer i. Men allikevel er ikke Gotham et trygt sted å ferdes nattestid. Som at ikke dette ikke er nok, kommer en seriemorder som viser seg å være Jack the Ripper. Batman er også i skuddlinjen for å ta de kriminelle, men Gotham er ennå ikke klar for en som Batman. De liker ikke einstøinger som vandrer nattestid, og Batman blir forvekslet med Jack the Ripper. Allikevel har byen sterke folk som ikke finner seg i slike lovløse tilstander: Bruce Wayne, Selina Kyle, nonnen Leslie Thompkins. De har tro på Gothams fremtid.

For å se på de ulike karakterene: Det er flere skikkelser som ikke er hentet fra Augustyns bok:

Poison Ivy er en eksotisk danser, men har bare en liten rolle i filmens start.

Hugo Strange er den underlige psykiateren som behandler folk ved Arkham, og man tror nesten det er han som er Jack the Ripper.

Selina Kyle er også en de har lagt til filmen. Hun er rasende over at byrådet prioriterer den dyre byparken fremfor ressurser til å gjøre byen trygg om nettene. Hun er også en real tøffing, som tør å luske rundt i gatene om nettene for å lokke frem Jack the Ripper. Hun visste også at Batman holdt vakt på en eller annen høy bygning.

Tre unge gutter skal symbolisere Robinskikkelsene Dick Grayson, Jason Todd og Tim Drake. Guttene Dickie, Jason og Tim er unge kjeltringer som må stjele for å overleve. De prøvde på å rane et ektepar, men Batman hamlet allikevel opp med dem så forsiktig han bare kunne. Han var mye mer ute etter å ta bakmannen deres. De tre guttene ble tatt inn i ‘The Bat Family’. Batman kan se det gode i kriminelle, like mye fortapt ungdom. De trenger veiledning, ikke straff.

Harvey Dent var derimot med i Augustyns bok, men med modifikasjoner: I boken har han en liten rolle som en nøktern statsadvokat, mens han i filmen er mye mer frimodig og vågal. Han er også ondere enn slik vi kjenner ham (før Two-Face), for han er ikke snill med Wayne, og er sjalu på at Selina Kyle er i en romanse med Wayne.

Leslie Thompkins, den store ildsjelen av en sosialarbeider, er i denne filmen en nonne som gir husløse en plass å bo.

Da står vi igjen med Batman vs Jack the Ripper. Akkurat som i boken har Batman ingen fargerik trikot, men røffe og løse tekstiler: Dette er 1800-tallet, ikke i dag. Han forsvinner også alltid bak ryggene på de han har hjulpet.

Jack the Ripper derimot, er en nifs og grusom type. Men vi ser ham bare med fjeset maskert. I boken visste vi at det var Jacob Packer som sto bak, men i filmen er det mye mer innviklet. Her kan teorien fra John Cawelti trekkes frem: «Jo mindre en vet om et monster, jo skumlere», men like mye mønsteret fra engelsk krim: «Den aller, aller siste personen du kunne tenke deg, viser seg å være den skyldige». Du vil i filmen få litt av en overraskelse over løsningen av Jack the Ripper-saken.

For å avrunde med kvalitetsvurderingen: De har gjort en kjempejobb i å lage en tegnefilmadaptasjon av Augustyns og Mignolas berømte tegneseriealbum. Filmskaperne har lagt til enda flere kuriositeter, det være seg spennende eksperimenteringer med Batmans univers, like mye som at de har lagt til enda flere intriger og innviklinger. Augustyns fortelling var veldig kortfattet, kun på 48 sider, og de kunne heller ikke gjøre en ren filmatisering av dette. Filmen ville ha blitt for kort. Derfor har de gjort en genistrek i å fylle på med enda flere innviklinger og persongallerier, enda mer action, enda flere aha-opplevelser. Og de har truffet blink hele veien.

Mitt ordtak på denne anmeldelsen: «Hvis du tar det rett fra boka, blir det tørt og kjedelig, men om du vrir på det blir det saftig!»

 

Tittel: Batman: Gotham by Gaslight

Produsert: 2018

Regi: Sam Liu

Manus: Jim Krieg (basert på tegneseriealbumet «Gotham by Gaslight» fra 1989, skrevet av Brian Augustyn)

Filmselskap: Warner

Anmeldelse av «The Batman Superman Movie: World’s Finest» (Toshihiko Masuda 1997)

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Det er en tradisjon i DC Comics at Batman og Supermann har et ambivalent vennskap. Dette ble for alvor eskalert da Supermann-forfatter John Byrne og Batman-forfatter Frank Miller i 1986 ble enige om å sette i gang intrigen og konflikten mellom de to skikkelsene.

Denne filmen kom i 1997, og kan være en tankevekker for de som er interessert i å forstå relasjonen mellom Supermann og Batman.

Kort om handlingen: Jokeren og Harley Quinn bryter seg inn i et antikvariat i Gotham. Der kommer de over en liten dragestatuett. Men hvorfor akkurat denne lille dragen? Jo, den er i skinnende grønn edelstein. Da forstår man at det er for å skade Supermann. For Jokeren oppsøker Lex Luthor, og frister med at det finnes en mulighet for å ta Supermann av dage- for godt, med kryptonitt. Men er dette noe Jokeren gjør til egen vinning? For Jokeren er kjent for å kvitte seg med de han ikke trenger lenger. Og kanskje er det også et sjakktrekk for å dra Batman inn i dette?

For å se på karakterene og deres utvikling, i denne filmen: Det er en sterk kontrast i fiende-motpolene: Batmans verste fiende er Jokeren, med medhjelperen Harley Quinn. Mens Supermanns verste fiende er Lex Luthor, men sin kvinnelige livvakt Mercy.

Og denne filmen løsriver seg fra kontinuiteten i tegneseriene. I denne filmen er det tilsynelatende første gang mesteparten av karakterene blir kjent med hverandre. Det er en klar konflikt mellom ikke bare Supermann og Batman, men like mye deres alter ego. Clark Kent misunnes av at Bruce Wayne har en romanse med Lois Lane (Dette skal i filmen være før Lois og Clark ble kjærester). Og det er her det utarter seg ondt blod. Men selv når de har draktene på seg, blir det gnisninger. For Supermann har jo røntgen-syn. Og han klarer å se gjennom Batmans maske, og får se den samme mannen som har ‘rappet damen hans’. Men dette vil Batman hevne, så han planter en tracking-device på Supermanns kappe, slik at han kan følge med på hvor, når og hvordan Supermann er sitt alter ego. Altså kjenner de nå hverandres identitet. Men da blir det enda mer spennende å se hvilke konsekvenser dette får: For Wayne er en ekspert i å unngå å bli skutt på, selv uten sin drakt. Men Jokerens menn skjøt såpass etter ham, at Wayne måtte hoppe utfor balkongen til en skyskraper! Det var heldigvis vognen til en vindusvasker som tok imot det korte fallet, men da blir det store spørsmålet, som selv Jokeren lurer på: Hvorfor kom ikke Supermann og reddet Wayne? Kan dette være fordi Supermann misliker ham? Eller er det fordi Supermann vet at Wayne vil klare seg selv? (Wayne er jo tross alt Batman). Denne problemstillingen er viktig å få frem. For Supermann er ute etter å redde alle- uansett hvem de er!

Jokeren er mye mer ute etter å ta Supermann enn Batman, og dette kan underbygges når Harley ringer ham og tipser om at Batman er i nærheten. Da svarer Jokeren henne tvert: «Kom deg ut!». Altså, Batman i live, mens de rundt ham kan gjerne dø.

Av virkemidler, er det interessant med hensyn til musikkbruk: Ved scener med Batman alene, benyttes en etterligning av den Danny Elfman-inspirerte musikken fra Burton-franchisen. Mens med Supermann alene, brukes det en lignende imitering av John Williams kjente filmmusikk fra Richard Donners klassiske Supermannfilm fra 1978. Animasjonen er sjarmerende, en old school tegnefilmteknikk. Animasjonen gjør ære på Bob Kanes tegnestil, som kjennetegnet Warner sine tegnefilmer om Batman fra 90-tallet. En fryd å se på en gammeldags animasjon, som i dag for det meste er erstattet med data-animasjon (All respekt for data-animasjon, men jeg holder allikevel en knapp på gamlemåten å lage tegnefilmer på).

Og for de av dere som likte eller mislikte Zack Snyders «Batman v Superman» fra 2016, så kan dere få en overraskelse av denne anmeldte klassikeren fra 1997. Den er kortfattet og konkret, og passer for både barn og voksne.

Tittel: The Batman Superman Movie: World’s Finest

Produsert: 1997

Regissør: Toshihiko Masuda

Story: Alan Burnett og Paul Dini

Manus: Stan Berkowitz, Alan Burnett, Paul Dini, Rich Fogel, Steve Gerber

Filmselskap: Warner

Anmeldelse av «Batman: Return of the Caped Crusaders» (Rick Morales 2016)

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Batman og Robin er ute i felten, i 60-tallsseriens versjon. Og som at ikke dette er nok, har Adam West, Burt Ward og Julie Newmar gitt stemmene til respektive Batman, Robin og Catwoman. Kort oppsummert skal den dynamiske duoen stoppe Jokeren, Riddler, Pingvinen og Catwoman fra å sabotere ro og orden i Gotham, og den kjente ‘rehydrate-maskinen’ kan få folk til å forsvinne- dette må for all del ikke skurkekvartetten få tak i.

Dette er en hyllest til den legendariske Batman TV-serien fra 60-tallet. (For en grundig behandling av 60-tallsserien, kan dere lese en dyptgående analyse av den, som jeg skrev på denne bloggen, 18.juli 2017).

Jeg har sett alle de tre sesongene fra 1966 til 1968, og den hadde en familievennlig sjarm som jeg ikke ser i denne moderne tegnefilmen. For i denne tegnefilmen er det en sarkastisk og krass humor, og Batman er mye strengere enn han kunne være i 60-tallsserien. For Batmans fleip og replikker er rettet mot et voksent publikum, og kan komme med sarkasmer som barn ikke vil forstå. Dette var også 60-tallsserien kjent for, men mye mildere enn i denne tegnefilmen. Denne strenge Batman kan ta politisjefen på fersken- ‘man ser ikke på TV i arbeidstiden’, og noe av det mest sjokkerende: Å gi sin kjære butler Alfred avskjedigelse! Fordi han lot tante Harriet få vite at Bruce og Dick var Batman. Dette er en gjenopptagelse av noe som aldri ble gjort noe med i 60-tallsserien. For der var det veldig merkelig å plassere en godtroende tante Harriet Cooper i denne herregården, og lyve til henne hver gang Bruce og Dick måtte av sted, med gjengangeren ‘på fisketur’. Hun klarte aldri å tenke seg til at de var Batman og Robin.

Dette blir det gjort noe med i denne filmen, og Alfred slapp henne inn i rommet der den klassiske ‘røde telefonen’ sto. Derfor avskjedigelsen, som til og med Dick Grayson ble forskrekket av. Det viser seg at denne rare adferden til Bruce er et forbigående blaff, siden han er forgiftet av skurkene. (Kom Alfred tilbake eller ikke? Se filmen for å se hvordan dette utartet seg). Slike forbigående blaff kan skje med mange helter i både DC og Marvel, og ikke minst der Supermann blir merkelig av de ymse fargerike kryptonittene.

Av virkemidler er selvsagt den obligatoriske slåsskampen med Pow, Zap og Wham. Mens 60-tallsserien hadde kun én slåsskamp pr episode, har denne tegnefilmen totalt fem slåsskamper. Og alle de ulike Holy-utbruddene til Robin, som ‘Holy Macaroni’, ‘Holy Polaris’ osv. Ikke minst den kjente klatringen oppetter veggene, samt de mange gassingene.

Det er fire hovedskurker i denne filmen, en ‘kvartett’: Jokeren, Riddler, Pingvinen og Catwoman. Denne kattekvinnen briljerer, og er ganske lik slik hun var i 60-tallsserien. Hun er som kjent Batmans ustanselige flørt og romanse.

 Men vi får også en gigantisk mengde med nesten alle de ukjente og finurlige skurkene fra gamle dager, der noen av dem til og med ikke var hentet fra bladene: Clock King, False Fase, Mad Hatter, King Tut, Minstrel, Louie the Lilac, Black Widow (ingen tilknytning til dagens kjente Marvel-heltinne), Mr. Freeze, Bookworm, Egghead, Siren, Archer, Shame, Sandman (ingen tilnytning til Neil Gaimans kjente karakter Sandman, heller ikke Spider-Mans fiende med samme navn). Men de var bare med i slåsskamp 4, og man må bruke pauseknappen for å få en ordentlig titt på ligaen.

Alt i alt er dette en hyllest til TV-serien, 2016 var nemlig 50-årsjubileet for TV-seriens debut i 1966. Jeg mener denne tegnefilmen er en litt vel streng og til tider sarkastisk etterligning av 60-tallsserien, som var mye mer sjarmerende og familievennlig.

 

Tittel: Batman: Return of the Caped Crusaders

Produsert: 2016

Regissør: Rick Morales

Manus: Michael Jelenic og James Tucker

Filmselskap: Warner

Anmeldelse av «Batman and Harley Quinn» (Sam Liu 2017)

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Mange trodde at den velkjente animasjonsfilmserien fra 90-tallet, «Batman the Animated Series», ikke ville komme tilbake. Men nå har vi fått en gjenganger av den, i denne anmeldte filmen, som fortsatt gjør ære på Bob Kanes tegnestil. Igjen veteranen Bruce Timm som hadde mye å gjøre med den gamle tegnefilmserien. Hvordan fungerer denne filmen i dag, 20 år etter den velkjente tegnefilmseriens glanstid?

Kort fortalt om handlingen, går det ut på at Batman og Nightwing oppdager at Poison Ivy og Floronic Man (Jason Woodrue) har slått seg sammen. De planlegger å utrydde menneskeheten for å sette en ny rase til livs, dette skal være en plantebasert befolkning som aldri vil finne på å forurense. Som kjent er Poison Ivy en planteelsker, men hun mener at folk gjerne kan dø for å få en verden uten forurensning.

Batman og Nightwing innser at de trenger alle gode kort i hendene, og bestemmer seg for å se etter Harley Quinn (for øvrig også Ivy’s gode venninne). Dette fordi Harley er en meget god kilde til hvordan Poison Ivy organiserer seg.
Duoen (eller skal vi si en midlertidig trio?) skal sette en stopper for Poison Ivys og Floronic Mans galskap i Louisianas skog, der de har sin base.

For å se på de ulike karakterene, spesielt Harley Quinn, som er fremhevet i denne filmen: Harley Quinn er en meget populær karakter, og for de som ikke vet det, så tilhører hun faktisk Batmans univers- Hun dukket opp aller første gang i det Eisner-belønte tegneseriealbumet «Batman: Mad Love», fra 1994 (Manus av Paul Dini og tegnet av Bruce Timm). Hun har i denne 2017-filmen foreløpig gitt opp kriminaliteten, og er nå en god borger. Hun arbeider som servitrise på en fascinerende café. Der er det kun kvinnelige ansatte, og ALLE er utkledd som heltinner/skurker fra DC’s univers. Vi ser på caféen Catwoman, Batgirl, Wonder Woman, Starfire (I denne filmens sammenheng, kan det opplyses om at Starfire er kjæresten til Dick Grayson/Nightwing, der de to var medlemmer av Teen Titans). Og nåde de mennene som sjekker dem opp- alle jentene kan Karate! Artige trekk ved Harley, er at hun går i sin egen verden på fortauet mens hun løser kryssord, og samtidig trener med vesken sin (det er en kettlebell nedi).

Når Batman og Nightwing trenger henne til det ovenfornevnte oppdraget, er hun en luring som vet å utnytte situasjonen til egen vinning. Et artig eksempel er når hun i Batmobilen, får øye på en gammel flamme hun har noe uoppgjort med, ‘du hentet meg ikke på skoleballet’. Men hun later som at hun skal forhøre en mistenkt, og lurer Batman til å stoppe bilen og la henne fakke ham. Et annet artig eksempel, er når hun får Batman til å stoppe ved en veikro, for hun må på nytt forhøre noen. Men det var viktigere for henne å opptre som karaokesanger!  Her er det referanse til 60-tallets TV-serie med Adam West: slåsskampen, og Catwomans mannlige medhjelpere ‘Tabbies’.

Når det kommer til virkemidler, er det samme animasjon som 90-tallets «The Animated Series. Folk har kantede og kubistiske trekk, dette for å gjøre ære på Bob Kanes tegnestil. I dag er dette animasjonsgrepet forbigått, men vi får her et gjensyn. Det er også mye humor, men ingen parodi, og mesteparten av de artige replikkene kommer fra Harley. Enda morsommere blir det at Harleys motpol er den gretne Batman, som en konstant tordensky.

Harley viser også sine varme empatiske sider fra da hun var psykiater, der hun steller sårene til en døende professor, som Ivy og Floronic Man har latt i stikken.

Det er også en tankevekkende miljøproblematikk, der de onde miljøforsvarerne er Poison Ivy og Floronic Man. Og selv om Harley har sterke vennskapsbånd med Ivy, innser Harlekinen at dette vennskapet må vike- for det er IKKE akseptabelt å drepe folk for miljøets fremtid.  Alt i alt er dette en i overkant morsom Batmanfilm, med en nyansert behandlet miljøtematikk.

 

Tittel: Batman and Harley Quinn

Produsert: 2017

Regissør: Sam Liu

Manus: Bruce Timm og Jim Krieg

Filmselskap: Warner

 

Den gale psykologen Hugo Strange

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

 

Slik Hugo Strange fremstilles i tegneseriene (Ill.:Paul Gulacy)

Professor Hugo Strange ble skapt av Bob Kane og Bill Finger, i Detective Comics nr. 36 (1940). Og på sin aller første opptreden ville han terrorisere Gotham med en ‘metereologisk maskin’ som skulle lage tett tåke over hele Gotham. Strange ville rane penger, mens ingen av politimennene kunne se hvor ranerne hans løp av sted.

I Batman nr. 1 «Professor Hugo Strange and the Monsters» (1940) har han med et serum skapt Frankenstein-aktige monstre, som han vil bruke til å terrorisere Gotham med. Disse monstrene er steinalder-aktige kjemper på over tre meters høyde, som river opp broer og andre bygg. Hugo vil forme Gotham etter sine egne lyster: Han vil skape frykt hos innbyggerne, samt å fjerne Batman for godt. For med en by fri for Batman, vil han rane til seg alt av penger og bli en liten diktator. Men siden han ser at det er nærmest umulig å fjerne Batman, vil han gjøre om Batman til sitt eget Frankenstein-monster som skal adlyde ham for hva som helst. Denne planen gikk rett i vasken, for Batman fikk slutt på monstrene, samt at Hugo ble avledet. Men Hugo gir seg aldri, for i Detective Comics nr. 46 (1940), har han nye terrorplaner, og sier selv: «And with my fear dust we can take over the country! If we can spray it over the city, the country, even the capitol itself, who will oppose us? All the high men in public offfice will be afraid of us! They will let me take over the reins of the government! I can be dictator of America! Under the influence of my ‘fear dust’, the world will bow! First we must put ‘fear dust’ into the people. They must be afraid to buy, be afraid of invasion, so afraid that all will be chaos. Then it is time to strike!» (Finger 1940, s. 7-8 [Detective Comics nr. 46]). Ut ifra disse ordene hans, kommer det frem at han åpenbart er stormannsgal. Og han ønsker å styre et samfunn etter egne behov og interesser.

Hugo hadde senere flere opptredener i Batmantegneseriene, og han har stort sett vært den samme særingen. Og det har vært så å si ingen barndoms/oppvekst-historie om ham, men allikevel har han vært såpass mange ganger i tegneseriene at det ligger et klart mønster på hans personlighet og handlinger. I en Graphic Novel fra 1992, vignetten Legends of the Dark Knight, får vi en mye mer moderne Hugo Strange. Den norske oversettelsen brukes her; Batman- Nattens Ridder: «Jaget» (skrevet av Doug Moench og tegnet av Paul Gulacy, 1992).

Her er Hugo Strange ny i Gotham, en mann i omtrentlig 50-årsalder. Han opptrer som en særing, men er allikevel en meget dyktig psykolog. Derfor blir han invitert med på et talkshow sammen med politisjef Gordon og borgermester Wilson Klass. Hugo er flink til å overtale og manipulere, og klarer å overbevise hele salen om at Batman er en grusom psykopat som trenger å sperres inne på en anstalt. Alle blir trollbundet av Hugos retoriske punch, unntatt Gordon. Allikevel blir borgermester Klass såpass revet med på talkshowet, at han på sparket sier at Gordon skal opprette et «Anti-Batman Squad» for å sette i gang en arrestasjon omgående. Som at ikke dette er nok, blir Hugo politiets konsulent for å guide dem på hvordan man kan forstå borgerverneres personlighet. Gordon later som om at han skal ta seg av det, men samler derfor et dusin halvgode og dumme politimenn, som ikke vil kunne klare seg mot Batman.

Men det er Hugo som er psykopaten. Vi får innblikk i hans luksusleilighet, der han bor helt alene og har en kvinnelig utstillingsdukke (!) i sofaen som han øser ut sine psykoanalyser til. Ikke nok med dette, for han har sydd sammen sin egen lille Batmandrakt- for øvrig en veldig dårlig etterligning- som han tar på seg for å ‘leve seg inn i Batmans verden’. Dette sier Hugo der han har på seg kostymet og balanserer på taket av boligkomplekset: «Han er en morder denne Batman … En morder som ikke dreper … Fri til å rase gjennom det dype, hemmelighetsfulle mørket … og elske med natten selv … Å som jeg misunner ham. Å som jeg hater ham» (Moench 1992, s.27).

Hugo snakker Batman nord og ned på alle nyhetsmedier, for å få hele Gotham med seg i sin kamp. Hugo vil ha Gotham fri for alle slags borgervernere- men er det kanskje for samtidig å beskytte sin kriminelle agenda? For en kveld begynner fasaden til Hugo å slå sprekker- noe voldsomt også. For han har bestukket lederen for «Anti-Batman» til å kle seg ut i det hjemmelagede Batmankostymet til Hugo, for å kidnappe borgermesterens datter. Og noe enda dummere er at Hugo viser seg for den fastbundne datteren; dette kan hun sladre om når hun senere er kommet løs, og det vil jo ødelegge hele Hugos karriere. Batman kom til unnsetning og reddet borgermesterens datter, slik at hun kunne gi sin forklaring om det Hugo hadde gjort mot henne.

Ergo har Hugo Strange en mani etter å fjerne Batman fra Gotham, slik at han kan forme byen etter egne behov. Men disse behovene er en gal manns drøm, for Hugo kan gjerne finne på å drepe folk i sitt spill for å bearbeide Gotham. Hugo Strange er en psykolog som innerst inne ikke er noe særlig friskere, enn de kriminelle pasientene han behandler. Han er en uskikket psykolog.

 

Kilder

Bøker:

Finger, B. og Kane, B. (1940) Detective Comics nr. 36. Professor Hugo Strange. I: Batman: The Golden Age Omnibus, volume 1 (2016) New York: DC Comics

Finger, B. og Kane, B. (1940) Detective Comics nr. 46. Professor Strange’s Fear Dust. I: Batman: The Golden Age Omnibus, volume 1 (2016) New York: DC Comics

Finger, B. og Kane, B. (1940) Batman nr. 1 Professor Hugo Strange and the Monsters. I: Batman: The Golden Age Omnibus, volume 1 (2016) New York: DC Comics

Moench, D. og Gulacy, P. (1992) Batman- Nattens Ridder: Jaget. Oslo: Semic.

 

 

Foredrag på Litteraturhuset i Bergen

Tirsdag 6. februar kl. 18-19, holdt jeg foredrag om Batman på Litteraturhuset i Bergen. Dette var om Batman i tegneseriene. For de av dere som vil lære mer om det jeg holdt foredrag om, kan dere lese en artikkel jeg skrev på denne bloggen, fra september 2016: Batmans utvikling i tegneseriene.

Batwomans vei videre

Skrevet av Lars Bendik Klev Furnes

Endelig kom Batwoman i DC’s nye storsatsning Rebirth. Denne tegneserieboken samler de seks første numrene der Batwoman igjen fikk sitt eget blad. Og hun er fremdeles på offensiven, i denne hardtslående Rebirth-utgivelsen.

Batwoman stammer helt tilbake til 1956 der hennes alter ego var Kathy Kane, men den røffe og lesbiske Kate Kane kom først i 2006, og det er sistnevnte som DC har valgt å satse på. For å lære mer om Batwomans historie, les Serienetts artikkel som jeg skrev, fra 8.februar 2017, om Batwomans historie opp gjennom tidene.

«Batwoman: The Many Arms of Death» handler om at Kate tilbrakte en tidlig periode av sitt voksne liv i et kvinnelig samfunn på den maltesiske øyen Coryana. Dette for å finne seg selv og meningen med livet (Det er Rebirth som har tilføyd denne bakgrunnen). Her er det referanser til Alice i Eventyrland, og skildringen av kvinnesamfunnet har enkelte karakteristikker á la øyen Lésvos.

Der ble Kate tatt vare på av kvinnen Safiyah, lederen av det lille øy-samfunnet. Men der oppsto det dessverre gnisninger, for kvinnen Tahani følte at Kate ble for mye favorisert. Omsider forlot Kate øyen, men Tahani hadde fremdeles et horn i siden til henne.

Tilbake til Kate som Batwoman: Coryana har nå fått et frynsete rykte, og et terrornettverk kalt «The Many Arms of Death» har onde planer for øyen, men det hintes til at denne gruppen kommer tilbake i senere volumer, der de planlegger større terrorangrep også utenfor Malta. Men så kommer Tahani fra Kates opphold på øyen, og Tahani er blitt til leiemorderen Knife (mistenkelig lik Marvels Blade, bare med forskjellen som en kvinnelig dobbeltgjenger). Knife har fremdeles noe uoppgjort med Kate, og det blir enda verre nå som hun er medlem av terrorgruppen. Dette med skumle konsekvenser.

Nå er Tahani blitt til leiemorderen Knife. Merk likheten med Marvels Blade.

Disse fortellingene som er samlet i denne boken, er et samarbeid mellom forfatterne Marguerite Bennett og James Tynion IV. Marguerite Bennett, født i 1988, er et ungt og lovende talent i tegneseriebransjen, med utgivelser både fra Marvel og DC. Hun har nemlig utmerket seg markant.

James Tynion IV, født 1987, er også et ungt og lovende talent som i det siste har skrevet en god del Batmanutgivelser i Rebirth.

Det er vanlig at flere tegnere kan bidra i ett og samme album, slik som tilfellet i denne anmeldte utgivelsen. Og med tanke på illustrasjonsteknikk, er det veldig vanlig at de retrospektive fortellingene er tegnet og fargelagt eksperimentelt, mens nåtidsfortellingene er illustrert nokså vanlig. I det retrospektive kapittelet «The Lady of the Island» tegnet og fargelagt av Stephanie Hans, der Kate skulle finne seg selv på den maltesiske øyen, er det fargelagt prisverdig: Fargeleggingen er kontrastfylt, på samme tid er de blågrønne og skinnende, klare fargeklangene med på å forsterke stemningen av en noe psykedelisk karakter. Dette er en fryd å se på.

Her er det en illustrasjonsteknikk av Stephanie Hans som er drømmende, på grensen til psykedelisk i uttrykksmåte.

Det er ikke så mye som har forandret seg siden New 52. DC ønsker å bevare denne røffe, standhaftige Kate Kane og videreføre henne i Rebirth. Allikevel har Kate gradvis myknet opp: I New 52 kunne hun være veldig kald og reservert, mens hun i Rebirth er mer utadvendt.

Å gi Kate en kvinnelig butler og støttespiller er også nytt, for før dette var det hennes militærpappa Jacob Kane som hadde denne funksjonen. Kate har i Rebirth sin egen lille Batcave inne i en stor yacht, som sirkler rundt de maltesiske øyene. Der har hun en kvinnelig butler ved navn Julia Pennyworth. Også den obligatoriske bistanden via radio/video mens Batwoman slåss. Men denne kvinnelige butleren finner seg ikke i hva som helst, og hun bemerker ofte at Kate skylder henne en god del drinker og småpenger. Også oppvasken.

Kates største flamme fra New 52 var politikvinnen Maggie Sawyer. Hun er foreløpig borte, og den nye kvinnen som har tatt hennes plass er René Montoya, en annen kjent politikvinne. Merk at Montoya har hatt et forhold til Kate Kane før New 52 i 2011. Dette, å skildre Montoyas rolle, er trolig bevisst av DC Rebirth for å binde fast løse tråder som henger igjen fra eldre tid, og å opplyse de unge og nye leserne om dette. Leserne skal slippe å måtte lese alle bladene der Kate Kane har vært Batwoman. Men så skal det ikke ses bort i fra at dette også kan være et triks, for å trigge dem til nettopp å lese alt som har vært om Batwoman. Et annet smart trekk er å ha en intensiv kryssklipping mellom nåtid og fortid, for å få mer spenningsdriv.

Dette er en sterk start for Batwoman i Rebirth. Riktig nok var Kathy Kane den første Batwoman på 50-tallet, men DC har vært kloke og latt Kathy Kane stå uberørt som den sterke skikkelsen hun var.

Denne Batwomanskikkelsen er nok kommet for å bli. Etter hvert som hennes saga fortsetter i Rebirth, vil det også være muligheter til å skape helt nye endringer, eller å gjenfortelle med nye innfallsvinkler. Og det blir spennende å se hvor veien tar oss. Denne anmelder vender absolutt tommelen opp.

Batwoman vol.1: The Many Arms of Death
Skrevet av Marguerite Bennett og James Tynion IV, tegnet av Steve Epting, Stephanie Hans og Renato Arlem
168 sider
ISBN 978-1-4012-7430-6
DC Comics